Skolepolitisk flyktning - Astrid S

Frihet, tillit og ansvar, het det, da den norske skolen skulle endevendes. Mulig det var behov for forandringer. Men PISA-sjokket gav Høyresiden den muligheten de hadde ventet på. Endelig var det mulig å smi ei krise i skolen, som kunne dokumentere at de hadde hatt rett hele tiden. Tøysepedagogene og sosialdemokratene på venstresida hadde feilet. Norske elever var middelmådige. At Norge er helt midt på treet, hvis det ikke hadde vært for oljen og vårt dertil oppblåste selvbilde, er det ingen som noen gang har snakket om.

I det høyresida fikk makt til å definere krisa, fikk de også makt til å definere den uunngåelige løsningen. Trykksverten på krigstypene i 2001 hadde ikke tørket, før Clemet smidde og Astrid Søgnen ble utnevnt til leder for prosjektet. Det må ha vært en god dag på jobben for Clemet. Det tok bare måneder før forhandlingsmandatet om arbeidstid og tariff var overført fra stat til KS, Kunnskapsløftet var en realitet, og lærerrådene som til da hadde styrt skolepolitikken, var historie. Politikerne leverte målene til skoleeierne, kommunene, - dette skulle de levere på. Rektor skulle rapportere til kommunen. Og lærerne rapportere til rektor. Sterkt influert av en østerriker som har vunnet nobelprisen i økonomi, og blant annet satt som rådgiver for Margret Tatcher i sin tid. De som ikke så skolen som en kunnskapsbedrift og læreren som en effektiv leverandør i dette markedet skulle knuses. Undervisning er et produkt, og hvis ikke produktet holder det det lover, så må det kvalitetssikres og kontrolleres av ansvarlige økonomer, jeg mener rektorer, som er utdannet ved BI. Svake resultater gir ledelsen, og politikerne plikt og rett til å disiplinere læreren.

Kartleggingsprøver, førtester, retester, halvårsprøver, helårsprøver, nasjonale prøver, M-prøver, lesekartlegging (LUS, SOL), ukesluttprøver. For tjue år siden ble seksåringen lovet en smooth overgang med læring gjennom lek. I dag møter de en skole som skal lære dem å lese før høstferien, med lange økter og få pauser, - læringstrykk heter det. Når vi vet at den ene faktoren som har mest betydning for læring er relasjonen mellom elev og lærer, er det underlig å tro at dette bidrar positivt. Hvordan slår dette ut? Ungdata og elevundersøkelser rapporterer om at 1 av 5 føler at de ikke passer inn, opplever angst, prestasjonspress, eller er ensomme. Kristin Halvorsen sa en gang at det viktigste et barn lærer på skolen er hvordan få og beholde en venn. Det er det faen ikke tid til.

Hvis man skal belønne gode resultater, ser det ut til at en må ta ressurser fra dem med svakere resultater, for å belønne de gode. Det måtte bli strekk i laget. En hver lærer må i dag bestemme seg. Skal man være lojal oppover, eller nedover. Det samme må rektor. Der hvor lærerne krummer ryggen er det elevene som lider mest. Der hvor rektor bøyer av er det lærerne som ryker. Utslitt, - sykemeldt, straks en del av reservelaget, som de lærerne som av ulike årsaker ikke jobber i skolen, kalles. I løpet av de åtte årene jeg har jobbet som lærer har jeg selv dratt i nødbremsen to ganger. Den ene gangen måtte jeg søke meg ut. Jeg orket ikke en tøff klasse til høsten, etter fire år med kamp om ressurser, assistenter, hjelp. Jeg tok et års permisjon. Nå er det nok en lærer jeg kjenner som har trykket på panikknappen. Etter en mannsalder i skolen, har han de siste årene slitt. Han er erfaren, så han får ikke hjelp. Når man gir beskjed oppover, får man beskjed om at dette må man løse innenfor eksisterende økonomiske rammer. Om man sier at det er skjært til beinet, - ja så må man bare finne en løsning. Være løsningsorientert. Man møter en vegg av kutt.

Ledelsen går på kurs i tillitsbasert relasjonsledelse. Hvis du må kalle det det, har du allerede tapt. Eller det gir en snedig pekepinn på hva slags ledelse som regjerer. Kommunen jeg jobber i har høy voksentetthet, og lav lærertetthet. Det betyr at vi har en bråte med assistenter, men få utdannede pedagoger å sette inn der skoen trykker. Vi har i årevis latt de aller mest sårbare elevene sitte på grupperom med 50 år gamle damer, med et ufaglært elevsyn, og høyst tvilsomme faglige og didaktiske ferdigheter. Men mange av de er voksne, gode, oppegående medmennesker, nydelige, varme damer, med omsorg, og ønske om å gjøre en god jobb. Vi har ikke tid til å samarbeide med dem, avklare, eller drive opplæring av assistentene. Så det går på halv tolv. Noen ganger lykkes vi, andre ganger ikke. Nå har fem av disse damene fått beskjed om at det ikke er behov for dem på skolen. De følger elevenes vedtak, og når elevene forlater oss, forsvinner de med lavest ansiennitet til et annet sted i kommunen. Vi er alle enige om at vi vil ha høyere lærertetthet enn voksentetthet. I 2012 gråt min kollega fordi hun fikk, med en tekstmelding fra ledelsen, beskjed om at klassens assistent måtte flyttes til min klasse. Der satt vi, to utslitte unge pedagoger, og gråt fordi vi begge så sårt trengte et par ekstra hender i klasserommet. En av oss mistet en voksen, den andre fikk en voksen. Men ingen fikk en ekstra lærer. Dette er et anekdotisk eksempel. Men det finnes antakelig hundrevis av slike eksempler. Rektor har ikke noe valg, han eller hun må finne løsninger innenfor de økonomiske rammene som finnes. Rektor må avgjøre, - hvem overlever å stå aleine? Den gangen vant jeg, med bitter ettersmak. Løsninger innenfor dagens økonomiske rammer koster mer enn byråkratene kan forestille seg. Det er underlig at vi skal ha både verdens billigste og verdens beste skole.

I dag var det portrettintervju med Astrid Søgnen i Morgenbladet. Den utløsende faktoren til at jeg måtte få dette ut i skrift. Igjen. Hun er gallionsfigur og fiendebilde. Selv er jeg skolepolitisk flyktning. Det vil si at jeg er bosatt i Oslo, men jobber i en nabokommune. Jeg håper vinden fra høyre snart snur. Det er alt.

Du ble født blant fjell
Du ble døpt i fjord
Du vokste opp
Du vokste ned
mot en grav
Så vokste du opp
mot en himmel
Og alt det du er
er formet av det

Du er en vind
virvel og bris
Jeg er et vindu
Du slapp inn
Og alt det du er
Jeg er hos deg

Hva skal ut? Sånn egentlig.

Kan de ingenting om å skape seg forhandlingsrom? Det ser ut til at de har tenkt at striden skal stå på ordnivå. Det sitter hauker og gribb rundt om i hver eneste forening og interessegruppe, og kvesser klørne for hva som absolutt IKKE, over deres lik, skal ut. Og så er det altså, etter hva jeg kan se, i praksis, ikke utelatt et eneste emne. Med unntak av jordas indre? Det er flaut. I stedet for å spikke til og la diskusjonene gå på temanivå, ser det ut til at stridens kjerne vil bli tegnsetting. Herregud, så kjedelig! Og for et tap for norsk skole.

Fram

En genistrek, uten at jeg selv var klar over det, å forelske meg i henne. Det var hun som lærte meg at kvinner er læremestere, elskerinner - og aller viktigst at kvinnen når alt kommer til alt er et helt annet og, mer vesentlig, et atskillig mer spennende vesen enn mannen. Dette forstod jeg, selv om jeg i den alderen jeg var i, ikke kunne tydeliggjøre det i tanken.

Menneskene rundt meg var nye. Omgivelsene. Jeg var snart nitten år og ingenting var nå umulig. Likevel ante jeg ikke den gang hvor det ville føre meg. Det startet som et kilende sug i mellomgulvet. Som om jeg seilte ned i en dump. Vi v a l g t e ikke hverandre akkurat. Jeg har mange ganger lurt på hva som skjedde. Hva var beveggrunnene til å beslutte, for de som bestemte slikt, bestyrerinnen, rektor, lærerne, eller skjebnen, - at vi to. Hva var det bakenforliggende for at jeg skulle dele rom med en slags utenomjordisk gudinne. En Kleopatra. For jeg kan umulig tenke meg at vi var en opplagt match. Ikke akkurat. Heller et tilfelle av å være de to siste brevene i bunken. Så skulle det bli oss.

 Allikevel. Ikke.

I det forakten myknet var det allerede for sent. Gravitasjonen eller magnetismen eller en annen naturlov gjorde det etterhvert helt umulig å ikke bli dratt mot henne. Hun var uimotståelig. Og farlig. Etterhvert skulle hun farge det blonde håret svart, og på den måten avkle seg selv som det fatale kvinnemenneske hun var. Hun dro i meg slik at jeg nesten måtte sette sjøbein. Det ble et merkeår. Noe svingte på sin egen akse og åpnet seg, gav meg et glimt av himmelriket.

Gradvis ble vi kjent. Hun var en sånn, som det skulle komme flere av, som tok meg i hånda og jeg hang på som et slips i vinden. Hun nappet meg med seg. Jeg blafret mens jeg lo. Ingen vits å protestere når jeg var så glad for å miste bakkekontakten. Når du er såpass tungt loddet som jeg er, blir du takknemlig for alle som kan få deg til å sveve. Hun insisterte. Jeg var henrykt.

Det vakreste ved alt dette var at jeg aldri var utstudert. Jeg visste ikke bedre, stakkars. Man har ikke anledning til å være utstudert når man er novise. Seksuell oppvåkning, intellektuell oppvåkning. Jeg stod jo opp fra de uopplyste. Her var det ei som kunne snakke om kapitalismens jerngrep, amerikanernes imperialisme, max havelaar og ikke så mye litteratur. Som var overraskende, siden hun tilsynelatende visste alt. Verden var jo SÅ stor. Og jeg visste nesten ingenting. Vi stakk av fra resten. Å kunne sitte alene med henne over en kopp kaffe, - . . . Jeg drakk te. Hun ertet meg over at jeg ikke likte kaffe. Det var selvfølgelig før hun hadde lært meg å drikke kaffe. Jeg trengte selvfølgelig ikke å øve. Hun kunne bedt meg drikke gift, og jeg ville bare bedt om en sukkerbit.

Det var noe utilnærmelig over hele situasjonen. Jeg visste så godt med meg selv. Men kunne ikke vite om henne. Hun var som en purung Brigitte Bardot. Samme lille nesen. Samme tunge øyesminke. Samme sexappealen. Hun var der. Så kokett. Så liten. Så farlig. Eimen av parfymen i kløften mellom jordklodens mest opphissende hvelvinger. Det gjorde meg helt nummen. Alt vett forduftet hver gang. Hore og Madonna. Gudinne, fristerinne. Jomfru i nød. Den sikre død.

Et underlig ritual som jeg etterhvert elsket fordi jeg fikk ligge i fanget hennes var at hun nappet øyenbrynene mine. Før det hadde jeg sikkert sånne buskete naturlige, som tjue år etter er helt på merket. Det var lenge den mest intime situasjonen jeg klarte å skape, uten å avsløre mine hensikter. Inntil vi en kveld, like før endetiden, lå sammen. Stemningen var apokalyptisk. Jeg hadde ant det lenge, men var allikevel helt uforberedt. Hvordan skal du forberede deg på noe sånt? Jeg steg mot en himmel, jeg sank i en brønn.

Selv om hun ikke elsket kvinner, så likte hun meg. Det var godt nok. Var det nok? Det føltes i hvert fall godt. Det skulle vise seg å være godt, men milevis fra nok. Hjertet ble liksom ikke knust. Slik man kaster en tallerken i bakken, og skårene spretter. Nei, mitt hjerte ble betydelig mye mer malt i stykker. Knuget.

Det var en forhekset fase av livet. Så er det så rart da, at de erfaringene har blitt som et depot til resten av turen, en potensiell krise. Som polfarere gjorde i gamle dager. Hvordan kan jeg noen gang glemme en slik genial tid.

Quo vadis

Det finnes ikke det problem du ikke kan gå fra. Spasere fra. Det er ikke sant. Likevel er det å gå den mest grunnleggende formen for menneskelig bevegelse. Ganske avansert, men i all sin enkelhet fremstår kunsten å gå, når vi først har lært hvordan. Så må man krabbe før man kan gå. Det er klart. Både i bokstavelig og overført betydning. Jeg så en gang et fjernsynsprogram om barns anatomiske utvikling. Ja, jeg tror det var det. Jeg husker at i det du tar et skritt fremover, eller løfter foten for å iverksette fremgangen, så registreres det et sted i hjernen at du er i ferd med å falle forover. I ferd med å tryne på godt norsk. Og da, for å holde hodet i balanse, så skifter tyngepunktet, og hjernen sender beskjed om å strekke foten ut, og avverge katastrofen. Ingen korrekt gjengivelse av gåingens anatomi, men like fult. Jeg festet meg ved det. Hvert skritt fremover er et potensielt tryn. Samtidig som det finnes en iboende opprettholdelse av balansepunktet i oss alle. Banalt. Det er nyttig å sette en fot fremfor den andre.