Fortellingen om deg

Fortellingen om deg starter tiende april, 2026. Da står vi og kikker ut over rundkjøringen ved Nationaltheateret, mens mammaen din holder på å tisse på seg. Begge to har blå papirhatter på hodet, og ser nokså rare ut. 

Egentlig starter fortellingen lenge før det, nærmere bestemt en oktoberdag i 2024, da mamma K fant mamma C, og sendte den første meldingen med spørsmål om jeg bare kunne lage mat utendørs, eller om jeg også kunne klare det innendørs. Jeg kunne det, og vi begynte å sende meldinger til hverandre hele tiden. De to mammaene dine møttes, drakk vin, og innen kvelden var over og glassene tomme, så hadde mamma K blitt såpass sjarmert at det ikke gjorde noe om mamma C ringte på vei hjem, selv om mamma K synes at det var en veldig rar ting å gjøre. Seinere har hun fått lære at når det gjelder rarhet så var det bare toppen av isfjellet. 

Muligheten for at du skulle kunne bli deg ble lansert ganske raskt. Det var en januardag, at vi gikk tur og snakket om vi kunne tenke oss å få en liten rotte, som kunne være med i rottefamilien vår. 

Men tilbake til øverste etasje, hvor den veldig lange legen, med turban, er klar for å hjelpe oss med å plassere deg på plass inne i magen til mamma K. Du ble levert i et ganske langt rør, veldig tynt, - så det gjorde ikke noe vondt, og det gikk ganske fort også, og mammaen din tisset ikke på seg, selv om hun trodde hun skulle gjøre det. Jeg satt og fulgte med på en skjerm, og der så du ut som en liten morild, som forsiktig svevde inn og på plass der det var trygt og bløtt og bra å leve den første tiden. Etter at du ble plassert der, så skulle vi vente i 10 dager før vi kunne vite om du hadde funnet deg til rette, og kunne komme til å trives her hos oss. Heldigvis gjorde du det. 

Den aller første gangen vi møtte deg lo vi veldig godt (11.05.2026). Du hadde festet deg fast akkurat der du skulle, og så nøyaktig ut som en liten rotte. Det så ut som du hadde en liten hale. Vi tenkte nok allerede da at du kom til å passe bra inn hos oss. 

Den andre gangen vi skulle møte deg var vi tilbake i toppen av etasjene der mamma K hadde holdt på å tisse på seg. Det var den samme høye legen som tok oss i mot. Vi hadde jo sneket oss til å hilse på deg en gang først, så han var kanskje like spent som oss, på om han hadde fått til å hjelpe oss slik han hadde tenkt. Og da han så deg sa han "Se, på det lille mirakel. Se på den lille peanøtten deres". Det var morsomt sagt, og vi var enda en gang veldig glade for at du fortsatt så ut til å vokse og trives. Du hadde blitt bittelitt større enn sist, og legen skrøt av deg og sa at du så veldig fin ut. Passelig og bra, denne gangen også (19.05.2026). Den dagen fikk du kanskje spise din aller første pizza, fordi mammaene dine gikk nemlig rett til en av byens beste pizzarestauranter, for å spise en stor pizza hver. 

Den første tiden du bodde i magen var mamma K veldig kvalm og trøtt. Hun hadde bare lyst på beige mat, mat som kanskje ikke var så sunn. Alle luktene i byen gjorde henne kvalm og uvel, og vi bodde nesten i den store brune sofaen, som du nå har blitt mer kjent med. Jeg forsøkte å gi mamma K det hun trengte og hadde lyst på, men det var ikke så lett, - lunefulle ønskedrømmer var riktig den ene dagen, men helt uutholdelig den neste. Appelsinjuice, is, - men nesten alltid lakris. 

Fjerde gang vi skulle hilse på deg var vi på Ullevål sykehus (17.06.2026). Det var en nydelig junidag, slik som bare junidager kan være. Med et slør av varme i en irrgrønn verden, med blomster i alle slags farger i grøftekantene. Ullevål er nesten som en liten landsby, og ligner ikke så mye på et sykehus i det hele tatt. Litt mer som en spennende labyrint, og vi var ubeskrivelig spente der vi gikk, og håpte og ønsket oss at du fortsatt trivdes godt, og var hel og god og sprellete. Og så var det akkurat det du var. Hel og god og sprellete. Før hadde du vært som en liten astronaut, som svevde rundt i et stort svart hav, koblet til den lille plommesekken din, - en slags matpakke du hadde med deg den første tiden. Nå var du blitt et ganske utrolig lite menneske, med fingre og tær, hjerte, hjerne, nese og en ganske stor panne. Du vinket til oss, med den bittelille hånden din. Jordmor Stine snakket om at alt stod bra til med deg. Og mamma K hadde vært så veldig veldig redd for at det ikke var sånn, at hun måtte gråte noen tårer, av glede, fordi du nettopp var veldig veldig sprellete og levende og morsom. Du vred deg rundt og slo salto, flere ganger. Og jeg synes du hadde blitt så stor allerede, selv om du bare var cirka seks centimeter lang fra rumpa di, til toppen av hodet. Det er ikke mye, men det var akkurat passelig. Og vi var så glade for at alt nettopp var passelig. Etterpå feiret jeg og mammaen din med å spise det hun liker aller best, - veldig grønn og rå mat. 

I løpet av sommeren dro vi på ferie, til Amsterdam med fly, og underveis i luften kjente mamma K at du var der for første gang, som florlette sommerfuglvinger, eller en slags brusende boble, føltes du inne i magen. Det synes mamma K var kilende, rart og ganske merkelig å tenke på. Allikevel, aller mest gøy at du ga livstegn fra deg, selv om vi hele tiden var litt usikker på om det bare var en promp som var på vei gjennom tarmene. 

Det var mye langsom tid og mye venting da vi ventet på deg. Vi snakket litt om navn, og ganske mye om alt vi skal lære deg og hvordan du skal bli et bra lite menneske. Og det som kanskje høres litt rart ut nå, er at vi var så veldig sikre på at du skulle være en gutt. Vi vet ikke helt hvorfor vi tenkte det, for det var ikke sånn at vi ønsket oss en gutt. Det er vel sånn, - noen ganger har man noe på følelsen, og så tar følelsen helt feil. Vi snakket om at vi kom til å le oss i hjel om jordmoren plutselig fortalte oss at det ikke ble en gutt. Nesten alle i familien din tenkte det samme, sikkert fordi vi hadde vært så skråsikre. Og vet du hva som skjedde? 

Jo, - da vi var på ultralyd (05.08.2026) så var vi jo, som vanlig vil jeg si, veldig nervøse. Særlig mamma K var veldig redd og engstelig for om du kanskje ikke hadde det noe bra der inne. Det er veldig sjelden at mamma K er litt fomlete, men hver gang hun skulle møte deg i starten så var hun det. Sånn var det denne gangen også. På sykehuset har de en maskin, som fungerer sånn at jordmoren tar masse gele på magen til mamma K, og så er det en tut som de dytter rundt i geleen, og på den måten blir tuten til et slags kamera som kan filme og se hvordan babyer har det i magen. Og akkurat denne dagen skulle alt sjekkes grundig. Du var litt tøysete, eller kanskje sjenert, eller kanskje litt kostbar, for du lå først med hodet nedover, med beina i kryss, - akkurat som mammaene dine gjør når vi slapper av. Og så turnet du rundt og la deg til med nesa rett inn i morkaka. Jordmoren måtte jobbe litt med kamera for å få undersøkt alt, - men som vanlig var du helt vidunderlig passelig og akkurat. Vi fikk se hodet ditt, alle fingrene og tærne dine, magesekken din og blæren, ryggen din og lårene dine, magen og nesa. Hele kroppen. Alt var på plass og du var frisk og fin og sterk der du lå. Det var vi aller mest glade for å se, - jordmoren skjønte nok at vi var litt spente, for hun lot oss se hjertet ditt aller først, så vi var helt trygge på at det dunket og dunket, slik som et lite hjerte skal. 150 i puls hadde du. Det er ganske mye, men helt vanlig for da var hjertet ditt bare en halv centimeter, og alle små hjerter slår fortere. Akkurat som hos mus, og kaniner eller katter. Da vi skjønte at alt stod bra til, ble det neste vi var spente på om jordmoren kunne se om du var en gutt eller en jente. Og da hun sa at du var en jente, - så lo vi oss nesten i hjel, akkurat som vi hadde snakket om, både fordi vi var glade, men også fordi vi ble veldig overrasket. Tenk at vi skulle bli mammaer til en jente! Fra da av visste vi at vi skulle bli en liten jentegjeng.

En god stund hadde mamma K kjent på små bobler, som små klovnefisk i et akvarium, eller som en brus, eller som sommerfuglvinger som slår. Det liksom kilte inne i magen. Det var deg som sparket eller strakk på deg, - det var i hvertfall sånn at mamma K kunne kjenne liv, og sånn hun har snakket om det. Men jeg kunne fortsatt ikke kjenne deg. Mange ganger la jeg hånda på magen til mamma K for å kjenne. Men nei, det var bare fra innsiden at du kunne merkes. Helt til en dag, jeg tror det var i slutten av august, eller kanskje i starten av september, at vi satt i sofaen sammen, den store brune, og så "Boop"var du der. En hånd eller en fot, jeg vet ikke riktig. Men der var du. Et bittelite dult inni hånda mi. Det var så stort. For plutselig kunne jeg også få være litt sammen med dere. Nå sparker og tumler du rundt hver dag, ofte på kvelden, sånn rundt klokka 8. Av og til er du en ekte rotte, som bare leker stilleleken, og hver gang mamma K løfter opp genseren for å fange det på film, så er du heeeelt stille. Det ler vi litt av. Vi tror sikkert at du blir en luring. 

Jobbkroppsjokk

Det har vært en sommer for minnebøkene. Juli har oppvist en svært godt temperert stil, og Norge viser seg å ligge i samme klimasone som Middelhavet. Nå har det blitt august, og jeg liker den tiden vi er i nå. Det er en hyggelig tid. Punkt en: folk er pene. Det er mye god hud, det er en del relasjonelle knuter som har knyttet seg opp i løpet av sommeren. Folk er lette i steget. Og så liker jeg den litt sånn kalde, krittaktige kulda som er like rundt hjørnet, selv om det er morgensol. Det er slutt på sus i serken og shorts, man må på med brok. Sesongen for småtykke, rørende hudløse bondestudenter som raver rundt i Oslo by for å gjøre seg kjent, er like om hjørnet. Du ser på dem at de kommer fra såpass langt oppe i en eller annen dal at det er sterkt å kjøre 11-trikken. De forsøker å se verdensvante ut, men du ser at det er en døl og en potensielt fremtidig senterparti-leder som står der og gjør seg kjent i hovedstaden. 

Det synes jeg er koselig. 

Og så er man litt skakk i kroppen. Man skal bli sivilisert etter snaue to måneder med dovenskap. Kroppen har bare dingla rundt siden midten av juni. Og nå plutselig skal man lenkes til arbeidets åk igjen. Og kroppen er bare rett og slett ikke vant til det. Så da blir det fort en protestbevegelse nå, som sitter oppe i en av nakkevirvlene og hyler "hva er dette for noe? Stress og mas? nei, sett meg fri". Gi meg barfot og saltvannsskrubbet sjelefred. 

Allikevel, det er høst. Alle tings begynnelse. Og slutt. 

2024 - per aspera ad astra

Enda en lekse i livskunst å arkivere, 2024 er på hell. På årets nest siste dag står det en epistel til Olav H.Hauge i Klassekampen. Jeg leser den med stor interesse. "Like viktig som å følge drømmen er det å følge strømmen i livet. Kanskje viktigere?"

Jeg kjenner diktet godt, "...det er den draumen...at livet skal åpna seg". Forfatteren av teksten reflekterer over at Hauge skriver godt om kanskje det viktigste spennet i mennesket, nemlig spennet mellom ensomhet og kontakt. Mellom bundethet og fri tilstedeværelse. Og om det å ikke våge. Og i det spennet har jeg stått i år, som en buestreng. For å parafrasere Einar Tambarskjelve i slaget ved Svolder: For veik, for veik, var dronningens bue. 

"Dette lyt du bera: at du ikkje strakk til, at du var vinglande som ei fjør, ikkje oddtung pil i den sterke vinden. Du kleiv ikkje bergi, rodde ikkje vatnet, drap ikkje dragen - du kom ikkje da ho, den einaste, ropa"

Det var slik det endte. Vegger reiste seg inni oss begge, og gjorde at vi ikke klarte prøven i øyeblikket hvor livet kan gripes eller ikke gripes. "Du visste ho kom. At ho laut koma. Og no var ho her. Du skalv, og gleda song i deg. Men di einsemd sette vegger høgre enn himmelen". 

På appen jeg nylig har lastet ned sier den at dette blir året hvor jeg skal lære å stole på prosessen. Å stole på prosessen ser jeg for meg er å la seg fange og bevege i en helt ny retning, ikke fordi jeg har planlagt det, men fordi jeg lar det skje. "Det er mange skjer i sjøen. Likevel vart det eit skjer som vart frelsa di". 

Å la livet gå sin gang, og stole på at det kan ta meg nærmere drømmen. Drømmen kommer fra en indre ild, jeg vil noe med mening her på jorda. Jeg tror kanskje jeg har gått meg vill i trange og altfor konkrete drømmer. Følge tanken - men ikke til den ytterste egg. Og plukk ikke hver en blomst på nyutsprunget hegg. Tenke, ja, - men la tanken styres av et varmt hjerte. Lete etter mening, - ja, men også være åpen for det uforutsette. Innestengt og bundet, ja, men også i stand til å la seg favne av en uventet vind. 

Spørsmålet nå blir om det finnes et annet menneske som også våger det. Å la seg favne av en uventet vind. 

Jeg tenker på at hun som akkurat nå aspirerer til å bli en dronning, hun har alle kvaliteter man kan ønske seg. Men har hun også motet?

På årets siste dag er jeg blid. Jeg har ingen ambisjoner for året som kommer. Jeg skal la det komme, tre stille inn i det, og forsøke.å.ikke.knuse.noe. 

La det gå, og la det skje. 

Savnet etter svar

Jeg våget spranget igjen. Jeg ble forelsket i deg. Det var et lidenskapelig forhold. Vi ble et diskuterende, humoristisk og levende par. Elektrisk. Jeg tok sjansen og satset på deg, etter å ha gardert meg veldig lenge. Dermed ble det veldig skummelt når en hyggelig situasjon, som hytteturen i Sverige, ble helt annerledes. Du forandret karakter og ble uforståelig i din væremåte. Forholdet ble utrygt. Tidlig ble jeg på vakt. Jeg skjønte at situasjoner med deg kunne raskt snu. Jeg lærte etter hvert, rasjonelt, at det ikke handlet om meg, men alarmsystemet i meg var vekket. Jeg oppfattet deg som litt selvmedlidende, at sykdommen og livet ditt og sånn var du, gjorde deg passiv og litt uhåndgripelig for kritikk. Og du så ikke hva tilbaketrekkingen din gjorde med meg. Du er lei deg fordi du synes synd på deg selv, men ser ikke hvor urolig og fortvilet jeg blir. Du røykla det ved å peke på meg, - min reaksjon var feil, eller jeg måtte kunne håndtere deg bedre, fordi du var statisk, hugget i stein. I våres hadde jeg helt sluttet å ha tiltro til mitt eget kompass. Jeg har overtilpasset meg i frykt for å miste deg. Igjen. 

 

Jeg opplevde ofte at du lurte deg unna situasjoner som var ubehagelige. Jeg også. Man må drive med kontinuerlig reparasjons- og vedlikeholdsarbeid for å holde alt i balanse og derigjennom sørge for at tilknytningsbåndet er intakt. Du dyrket ikke «oss», sammen med meg. Det er hardt for et følelsesmenneske som trenger å bli holdt og anerkjent. Du visste det ikke, fordi jeg sa det ikke, men i mine øyne har du sviktet, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle fortelle deg om savnet mitt. Eller, rettere sagt, jeg forsøkte å manipulere frem et svar, fortelle deg at det ikke var så viktig med lovnader og løfter. Det var det på en måte heller ikke, fordi ord, ville aldri kunne overbevise meg, når handlingene i mine øyne var så tydelig ikke-forpliktende. Det er mye stolthet i det, - jeg ville ikke vise deg hvor redd jeg var. Hvordan kunne jeg si hvor betydningsfull du var, når jeg ante at det ikke gjaldt den andre veien? Jeg ble oppgitt og lei meg. Det som vokste i meg, var at jeg ikke var betydningsfull for deg. Om jeg gikk eller ble? Hvilken rolle spilte det for deg? Du trengte ikke meg.  

 

Når du trakk deg unna, så svarte jeg med å bli pågående. Det er umodent. Din unnvikelse tror jeg handler om at du blir overveldet, og føler du har begrenset evne til å tåle de følelsene. Du har berettiget redsel for at følelser kan være farlig. Du ble med jevne mellomrom nummen, og gjorde usikkerheten din synlig for meg ved å forklare at «jeg vet ikke hva dette betyr, men noe galt må det være, ellers hadde jeg ikke følt det». Det er jeg ikke sikker på at er sant. De åpenlyse følelsene mine var å bli fornærmet og sint. De underliggende følelsene er frykt og sorg, - jeg kjente meg verdiløs, trist og lei meg og savnet deg som en trygg havn. Troen på at jeg er noe, ble rokket ved. Men jeg er stolt, og vil ikke trygle. Jeg blir også fortvilet, for hvis jeg ikke kan trygle, - hvordan skal jeg da nå deg?

 

Jeg skulle ønske du tok tak i meg. Jeg savnet det. Da du hadde det vondt, smerter i hofte, mistrivdes på jobben, hodepine, migreneanfall, så sviktet jeg ikke. Det er du som ikke vil ha min støtte, og det er nesten like ille. For hva betyr det? At jeg ikke teller. Jeg lurer på hva som egentlig rørte seg i deg? Hadde du ikke tillit til meg? Jeg følte meg utestengt, - uavhengig av dine grunner, som kan ha vært gode. 

 

Når jeg sier det er slutt, så lager du ingen vanskeligheter, men signaliserer tvert imot at du på en måte forstår valget mitt. Det er enda mer frustrerende. Jeg skulle ønske at du i oppbruddets time forstod at det er meg du vil ha, kjempet for oss, for meg, fortalte meg at du ikke kan leve uten. Du protesterer ikke en gang! Kanskje du følte en lettelse. 

 

Jeg vil lande med deg. Vi utfordret hverandre sterkt, men du forstår meg bedre enn andre vil gjøre. På ditt beste holder du meg og bekrefter meg på en måte ingen andre vil orke. En kjæreste som er varm og tålmodig kan nok være fint for de fleste, men ikke for meg som higer så mye etter å leve så sterkt at det nesten gjør vondt. Du gir næring til vekst- og føletrangen slik ingen andre gjør det. 

 

Du er krevende, og jeg elsker det. Jeg har aldri ønsket meg lett. Jeg elsker deg. 

 

Jeg trenger at du kakker på skallet mitt og henter meg frem. At jeg slipper å være unnvikende og vag for å ikke skremme deg, ville vært befriende. Det har vært veldig vondt å føle at du motsetter deg etableringen av et sterkt «vi». Jeg lengter etter å bli utforsket. 

 

Tilbaketrekningen og vegringen din mot fortrolighet og nærhet utløste resignasjon og tilbaketrekning hos meg. Er alt for seint nå?

 

Hva trenger du? Egentlig? 

Hvor vil jeg med dette? Jeg vil at du skal forstå at jeg ikke vil at det skal være slutt. At du har en sjanse, til å reparere. Men du må gripe den. Du kommer ikke til å gripe den. Du er for redd for å dra meg inn i noe du ikke kan love. 

 

Håpet må dø for at jeg skal kunne gi slipp for godt. Hvordan i helvete skal jeg kvitte meg med håpet?

 Det er så mye lettere å få andre til å elske deg, enn å elske deg selv.