Her er min ville lengsel, her er min jævla trass

Natt til søndag ble 49 mennesker skutt og 53 skadet. Pulse-skytingen var det dødeligste angrepet på lhbt-mennesker siden holocaust.

Natt til søndag stod jeg og danset fritt og hemningsløst i et stappfullt lokale, fylt til randen av homser, lesber, skeive, transer, bøger, flatbankere, bifile, divaer, butcher og fag-hags, transer, kvinner i mannsutrykk, menn i kvinneuttrykk. You name it, we've got it. Elsker er byens frieste, fineste dansegulv.

Utestedene vi homoer vanker på, er mer enn bare forlystelse. Rundt om i hele verden kan man finne slike lommer av frihet, hvor du føler deg hjemme. Det er som å komme hjem. Det var også opplevelsen jeg hadde den første gangen jeg tråkket over dørstokken på Metro i Trondheim. Jeg var hjemme. Selv om det var jævlig skummelt, så kunne jeg puste der. Drikke. Danse. Flørte. Elske. Leve. Siden har jeg frekventert Elsker i Oslo, So, London, Ett glass - jeg har sittet på en homsepub i Thailand omgitt av ladyboys og følt meg hjemme. Rundt disse stedene blir man del av et løst og et sammensveiset fellesskap. Det er vanskelig å undervurdere betydningen av slike steder. Der finnes terapi for dem som ikke har råd til terapi, templer for folk som har mistet religionen sin, eller hvis religion har mistet dem. Folk feirer juleaften der. Dit kan man rømme, løsne slipsknuta, flykte fra hverdagen. Man blir ikke innhentet av virkeligheten før lysene skrus på kl. 03.15. Der finnes hjem for dem uten familie, tilfluktsted fra vold og moralpoliti. Der finnes frihet til å leve akkurat sånn som du synes det passer. Homokampen begynte på Stonewall inn, - en bar i New York, hovedsakelig besøkt av homser. 28. juni 1969 startet en gruppe homofile, bifile og transpersoner et opprør etter en politirazzia. Her i Norge var Metropol, et lurvete sted med respatexbord og billig øl - en blanding mellom en togkupe og en busstasjon, - springbrettet til en levende homokamp. Disse stedene er mer enn vannhull, pusterom og dansegulv.

Søndagen passerte i nummen vantro. Men på mandag snek følelsen seg inn på meg. Frykt. Jeg var litt redd. Man har på en eller annen sjuk måte lært seg å leve med tanken om at terror kan ramme en. Da ville det rammet meg fordi jeg var på feil sted til feil tid. Et tilfeldig offer. Dette føltes annerledes. Dette angrepet skjedde fordi gjerningsmannen hatet homofile. Jeg blåser i om han var skaphomo, muslim, radikal, bipolar og klin kokos. Kanskje var han litt av alt. Uansett så skjøt den mannen med en plan og et ønske om å drepe homofile. I sitt eget hjem. Hvis noen hadde tatt seg inn på Elsker med et maskingevær den samme natta hadde jeg vært på riktig sted, til riktig tid og jeg hadde vært en skyteskive fordi jeg er homo. Det er noe annet. At en våpendesperado kan gå inn på et møtested hvor man blir akseptert som man er, hvor man for en gangs skyld kan føle seg normal, som en majoritet, - det har vært så utenkelig. Slike steder oppsøker man fordi man føler seg trygg og fri i en hverdag hvor mange kanskje føler seg ensom ellers. Jeg blir så trist av tanken på alle som går med tankene om at de ikke er bra nok. Man dras dit for å føle at man passer inn og hører til, - og så blir du angrepet der. Det er så brutalt.

Jeg har tenkt tanker som at jeg bør ikke plassere homoflaggene i vinduet over senga, - hvis noen kaster murstein gjennom ruta så vil de ikke treffe meg. Jeg har tenkt på om jeg utsetter meg selv og vennene mine for fare ved å delta i paraden som nærmer seg. Jeg har tenkt på hvor mye krefter jeg har brukt på å finne min måte å være lesbisk på. Og jeg vet at jeg blir forholdsvis forskånet fordi jeg sånn ellers ser ganske normal og streit ut. Jeg går ikke så veldig på tvers av det riktige kjønnsuttrykket for kvinner. Selv om jeg har blitt kjefta på fordi jeg har kastet bort tiden til menn i baren, jeg har blitt spytta etter i paraden. Jeg har sett han fyren som alltid står med et skilt med påskriften: Homofili er en trussel mot nasjonens sikkerhet. Jeg har bekjente som tenker at jeg kommer til helvete. Hatet til denne mannen i Orlando er ikke enestående. Det har jeg visst. Konservative muslimer og kristne hyller massakren på Twitter. Da to homofile i Moskva ønsket å legge ned blomster utenfor den amerikanske ambassaden der, ble de arrestert av russisk politi. I Malaysia piskes homofile og risikerer fengselsstraff på 20 år. 215 mennesker har blitt drept de siste årene på Honduras. I Marokko ble to menn arrestert for å ha forsøkt å forsvare seg, etter at de hadde blitt avkledd, slått og tvunget til å gå nakne hjem gjennom gatene.

Det nærmer seg fest. Det berettes at homobevegelsen ikke har fått noen spørsmål fra journalister om vi trenger skeive dager, pride-uke og parade i år. Solidaritet er årets tema. Det er så riktig, fordi det gikk så galt i Orlando. Vi har en lang tradisjon med å ta eierskap til marginalisering og vende det om til stolthet. Det synes jeg vi skal gjøre nå og. Jeg håper det blir rekordoppslutning i paraden i år. Som Guro Sibeko skrev: Vi er poeter, vi er dronninger, vi er rompiser og flatbankere, vi skal dø dansende. Og vi skal fortsette å elske. Den vi vil.

Her er min ville lengsel
Her er min jævla trass
Her er mitt hovmod
så se på meg for jeg skal aldri, aldri dø
Her er allting som jeg håpte på
Her er allting som jeg våget bare motet strakk til
Mitt eneste liv.

Carol

Det er så etterlengtet å se en film med to sterke kvinnelige hovedroller, - og uten offerroller, som tematiserer min kjærlighet, uten å gå opp i problematisering av legning. Foruten at filmen er en estetisk drøm, og at ryggen til Cate Blanchett er til å dø for, så slår det meg hvor mange gutt-møter-pike-filmer jeg har sett og hvor henrykt jeg blir når jeg ser noe som speiler mine møter, - med kvinner. Gutt-møter-pike-filmene tematiserer også kjærlighet, - den intense spenningen i en forelskelse, og fortapelsen ved å ikke få den man elsker. Alt er gjenkjennelig og universelt, men allikevel. Hvor uransakelig den mellommenneskelige tiltrekningen er. 

Å bære kjærlighet som var unevnelig i offentlighet, ikke kunne vises på et lerret, ikke ha språk. Jeg skulle ønske at jeg så historier hvor kjærligheten ble båret kompromissløst og med stolthet, som i Carol, oftere. Det er nådeløst og det er vakkert. Og jeg er fryktelig betatt av Cate Blanchett.  

Rosa jenteidrett

Det er bare en rosa t-skjorte. Men så er det ikke det allikevel. Og jeg trer inn i rollen som hun påtrengende politisk korrekte, nærmest eksentriske festbremsen. Jeg trener under tiden til Råskinnet. Et løp som absolutt markedsføres som et løp fortrinnsvis for menn. 

Derfor er det ekstra kult at vi er 15 kolleger fra jobb som skal delta, og vi er alle sammen kvinner. Det er ganske riktig et gjørmehull, men like mye et gjørmehull for ekte kvinnfolk. Motivasjonen er ulik, treningserfaring er ulik. Vi har i løpet av en lang vinter bygd viktig sosialt fellesskap rundt ukentlige treningsturer i regn og solskinn. Formen er stigende. Imaget er tøft. Lagnavnet er "Fløtt dæ". Allikevel endte vi altså opp der at vi skal løpe en mil i gjørme og myrlendt terreng iført rosa t-skjorter. Hvorfor?

(At jeg personlig ikke synes signalrosa er så innmari pent, det er faktisk lagt til side. Jeg hadde ikke protestert høylydt mot gul, oransje, eller signalgrønn t-skjorte, som alle tre gjør like lite for fargetonen i ansiktet mitt, som rosa. Det er heller ingen kritikk av den fabelaktige lagføreren vår som organiserer, motiverer, belønner og arrangerer treninger og sammenkomster så det er helt rørende. Det er fabelaktig på alle måter. Jeg bare klarer ikke å holde kjeft.)

Kvinner som løper er usexy og skader idrettens anseelse, dessuten...

Bildet er tatt i 1972. Det er 44 år siden Gerd Von der Lippe og Ingrid Ellingsen trosset kvinneforbudet og løp "vårens vakreste eventyr", Holmenkollstafetten, under mannlig dekknavn. Politiet tok stafettpinnen etter andre etappe, og en blomsterkvast måtte gjøre nytten resten av løpet. Kvinnene ble kalt inn på teppet i Norges Friidrettsforbund og straffet for brudd på tre regler: 

• Å ha deltatt i en konkurranse forbeholdt menn
• Å ha skadet idrettens anseelse
• Å ha løpt for en klubb uten startberettigelse - 

Tre år etter ble kampen kronet med seier: I 1975 stilte 30 kvinnelag, med til sammen 450 løpere, til lovlig start, og deltakerne ble jublet fram fra begeistrede tilskuere. Vi er ikke der lenger, men det finnes fortsatt mange eksempler på hvordan kvinner som bedriver idrett enten blir kritisert fordi de er litt for lite kvinnelige, eller de blir forherliget fordi de er kvinnelige selv om de bedriver idrett. Vibeke Skofterud som gikk Vasaloppet åtte minutter raskere enn noen kvinne hadde gjort tidligere, og fikk en blomsterbukett som premie. Siden toppidretten samarbeider med næringslivet når det gjelder gaver, var det en bil til beste mann. Marta Vieira de Silva, verdens beste kvinnelige fotballspiller, som "spiller fotball som en mann" i følge VGs sportskommentator. Norske Inger Bikra er 120 ganger EM-og VM-mester i vektløfting, men nesten aldri omtalt i mediene. Hun er ikke ung. Og heller ikke så pen. Sprinterhåpet Okparaebo får flere oppslag på kroppen sin, som objekt, enn det hun bruker kroppen som et redskap for å oppnå: nemlig å løpe raskest i verden. Eksemplene er mange og lista er lang. Historien er full av kvinner som har tilkjempet oss retten til å delta, og nåtiden er fortsatt full av kvinner som må rettferdiggjøre plassen. Det er to år siden man i en bergensavis kunne lese at "hvis du ikke er bygget som Florence Griffith Joyner er løpende kvinner ganske usexy". En annen bergensavis fulgte opp i år med denne artikkelen. Feminisme er ikke å applaudere sine medsøstre i ett og alt. Å lete etter årsaker til hvorfor jeg er den eneste som synes det er et lite skår i løpegleden å stille til start i et "manneløp" ikledd rosa, det er ikke å pisse i KK-milchampagnen. Det er feminisme. 

Jeg er nok en typisk guttejente....
Det er dypt nedfelt i vår kultur at fysisk lek, konkurranse, og trening er en guttegreie. Det er derfor det er så mange såkalte guttejenter blant oss. De mest positive egenskapene jeg kan tenke meg er knyttet til hankjønnets "natur": tøff, modig, sporty, leken, real, morsom, avslappet, og ujålete. Rask og sterk likeså. Egenskaper man per definisjon ikke har dersom man er en jentejente. Begrepet guttejente er jo et litt hjelpeløst forsøk på å tilrive oss en flik av de kule personlighetstrekkene som gutta har fått eiendomsrett til. Et personlighetsran av oss jenter og et åpenbart paradoks som sier noe om hvilket behov som finnes blant jentene for å utvide rammene jenterollen innebærer. 

Heldigvis hjelper markedskreftene guttejentene med å opprettholde vår naturlig underdanige posisjon som guds kladdverk. Om du går inn i en hvilken som helst sportsbutikk er det som å bli slengt rett tilbake til fødestua. Vi følges tett opp hele veien fra det rosa babypleddet, via klær med fantasiløse og stereotypiske fremtidsprognoser, til rosa sekk og blyanter med fjør i toppen. Når vi endelig får bestemme sjøl henstilles vi til treningsklær i ulike nyanser av rosa. Rosa er ikke bare en hvilken som helst farge på paletten. Det er den fargen som i samfunnets kontekst tilskrives de feminine, uskyldige, ufarlige og umyndiggjørende egenskapene til jentejenter.

Jeg er klar over, på den smertelige måten, at flere av mine medløpende er medløpere for fargekoding av jenter som trener. De velger rosa, fordi de liker rosa (nå er det jo ikke slik at sportbutikken gir dem noe særlig valg), -det er greit. Noen jenter elsker rosa. Jeg tror allikevel det handler om at jenter som trener seg svette og segneferdige, bustete på håret hår og grimete i ansiktet, - det er så lite feminint og antatt lite attraktivt for menn, at rosa treningstøy står som et "unnskyld ukvinneligheten, jeg går egentlig i korte skjørt og høye hæler til vanlig. Dette er bare midlertidig". For vi trener hardt. Det er ikke noe trippetur i skog og mark. Og vi har ingen betenkeligheter med å ta oss ut, være rødsprengte og dryppende av svette. Musklene synes og vi er både tøffe, modige, sporty, raske, seige, og sterke. Allikevel, som et P.S i margen, må vi minne oss selv og menn på at vi er prinsesser after all. Det er jeg i mot.  

Jeg er for sexy jenter. Og i denne historien synes jeg damene som brøt reglene og løp Holmenkollstafetten vinner missekåringen. 

Å tale eller tie

Det er søndag og jeg sitter og myser ut på sola. Man tar med seg de solstrålene man kan få i februar. Selv om det er for kaldt til å sitte ute og lese avisa, uten å få rim på ryggen og nesedråpe. Avisa leser jeg allikevel, og ramlet over en spennende kronikk av Anita Brask Rasmussen i Klassekampen. Hun gjengir antropolog Dil Bachs forskning på den økonomiske overklassen.

Jeg leser om interessante funn om overklassens vektlegging av det sosiale. Mitt, ganske begrensede, nærbilde av den etablerte økonomiske overklassen i Norge er preget av ett vesentlig etterlatt inntrykk: De vet hvordan man får andre mennesker til å føle seg vel. De er ganske hyggelige. Og det gjør dem vanskelig å mislike. I mine øyne får det dem til å fremstå overfladiske, -  De er konversasjonens mestere. Jeg tror ikke de lærer disse ferdighetene, de oppstår, overføres, fordi det er sosial valuta. Ganske tidlig kopierer små overklassebarn denne atferden og erfarer at den blir belønnet i selskapslivet og rundt middagsbordet. Høflighet og sosial oppmerksomhet er helt naturlig for dem. Det er en svært sterk sosial markør, og preger hvordan de oppfatter seg selv og andre, og dermed hvilke muligheter de får i livet. Det er en nesten instinktiv veloppdragenhet. Og det smører de økonomiske, kulturelle og sosiale tannhjulene  på veien til makt. Det er dårlig stil å vise sin økonomiske rikdom, men det å vise sosialt overskudd og demonstrere at man både har tid og evne til sosialt engasjement er en iscenesettelse av seg selv som rike, som er innafor, moralsk sett. Man forkler pengene i etikette og hengivne passiarer. Det slipper man unna med og det bringer en langt og forbi.

For er det ikke, når jeg tenker etter, mye det min, hva jeg litt pompøst tenker på som, klassereise, består i? Jeg kommer fra en fåmælt familie. Man snakker ikke i utrengsmål og omsorg uttrykkes i handling, ikke i ord. Det er en dyd med den korte, og gode replikk. De langdryge resonnementer, vel formulerte argumentasjonsrekker og velmente komplimenter er for jåleri å regne. Man kommer ikke særlig langt med det. Det verdsettes ikke og dermed mister det sin verdi. Det er ikke sosialt gangbar valuta. Og skillet mellom oss og dem går også her. Arbeiderklassen har ikke ordet i sin makt, og allerede der tapes makten. Både definisjonsmakt og reell makt. At vi, som familie, kan fremstå som både ubehøvlet, frekke og kalde forundrer jeg meg ikke over lengre. Det tok lang tid før jeg synes det var greit å gi noen en klem til hilsen, - og det aller verste min familie kan utsettes for er uvirksomme dager hvor man sitter i den gode samtalens klamme vold. Jeg har lært å snakke, for pratens skyld etter at jeg ble voksen. Underveis. Og denne trangen til samtale og ord gjør meg til en marsboer rundt middagsbordet hjemme.



Jeg har aldri tenkt på det før. Og så måtte jeg uttrykke det her. Litt snobbete, i grunn.

Invictus - henda mot himmeln

Henda opp i lufta

Pannen mot baren, nå sprenger vi taket

Havner i himmeln, der englene gråter

Byen er vakker, - alt tilgis, elskede

Henda opp i lufta

Vi skal bli fulle, livet er meningsløst

Hvem bryr seg?

Natten er vakker

Du er som natten

Og vi er vinnere igjen. 

Tror du at du og jeg kommer til å seire i dette racet?
Det finnes bare du som kan gi meg den følelsn 

Tror du at du og jeg har en sjanse mot alle andre?

Av at ingenting er for sent.

(Fritt etter Petra Marklund)