Skotøy i mars

I dag så jeg et kjærestepar hvor herren var ikledd sandaler, mens fruen forholdt seg til at det fremdeles er mars, og var skodd i UGGs. Vedder på at de er uenige om hva som er "passe temperatur" på soverommet.

Ode til våren

Vår Herre hvelver sin beste himmel over Oslo. Vårblank og selvopptatt speiler sola seg i alle hipstersolbrillene, og lyset romsterer rundt i hjertene på folk. Det er rett og slett trivelig. Fugger'n synger vettløst med brystet mot sola. Det er den gamle gode oppskrifta. Alt er på gang. Vårsola baker i sørhellinga og vi, som fluene, kryper ut av kvisthøla og får livsgnisten tilbake. Vi surrer maskineriet i gang. Motor'n er ikke ordentlig oppvarmet, men med ryggen mot en mislykka vinter, gir vi vingene fullt turtall og roterer skjerfet den andre veien. Vi tuller oss ut av votter, luer og skjerf. Plutselig kan man telle 1000 søte damer. Ankelsokker, forkjølelsessymptomer, utepils, Ray-Bans, grus under skoa, grus i skoa, krokus og fregner. Jeg sitter med attknepne øyne, gjennomstrømmet av go' lunk og varme, men med rim på ryggen. Atter en gang har de livgivende solstrålene funnet veien til det kalde nord, og jeg nøler ikke ett sekund. Jeg tiner. Innvendig. Overalt høres takknemlig småprat. Jeg strekker hals, strekker pelsen, rister på fjørdrakta, og tenker at nå - nå er det vår! Smil - nå er det vår. Smiler. Smiler. Blir solbrent i hjertet. For nå smiler alle tilbake.

"Jeg skrur på litt musikk, for this is gonna be a long one..."

Those were the exact Words of my dentist. Men jeg liker henne godt. Jeg så for meg scenene fra en film hvor volumet skrus opp etter hvert som skrikene til torturofferet tiltar. Vakkert, på den sadistiske måten. Med munnen full av bomull og spyttsuger kjempet jeg tappert mot en kjeve som holdt på å gå ut av ledd flere ganger, samt at svelgerefleksen gjorde livet vanskelig for den stakkars tannlegeassistenten som var under opplæring. "Hvis du synes jeg er litt frekk mot henne, så er jeg det. Men hun skjønner ingenting. Hun forstår ikke et ord av det jeg sier til henne", kunne min vakre, pakistanske tannlege betro meg, da den miserable tannlegeassistenten var ute et øyeblikk for å hente noe. To timer med gaping, og 3000 blanke kroner seinere var jeg ferdig. Hun forsynte meg med en feit ibuxtablett og minnet om at tannlegekontoret holdt åpent til kl 18:00 påfølgende dag. Direkte, men dyktig. Det er greit, det.

Jeg har verdens fineste jobb.

Utdanningsforbundet har laget en video som har gått som en farsott på sosiale medier. Den skal vise arbeidshverdagen til en lærer. Hun forteller om å ta vare på, trøste, møte elevene, motivere dem...Videoen er ganske harmonisk. Jeg har også noen slike dager. Men like ofte har jeg sånne dager:

Det er timen etter storefri. Utenfor døra har mine tjueseks ramlet inn, og aller fremst ved døra står en gutt som skjærer tenner og gråter i sinne. Mens tjuefem stykker faller inn på plassene sine, rekker jeg å spørre den sinte eleven hvorfor han er sint og om det er noe jeg kan hjelpe til med. Han svarer ikke, men setter seg rasende ned på stolen og legger hodet i hendene og fortsetter å gråte. Vi skal ha fremføring i muntlig engelsk. Jeg skriver listen over rekkefølgen på tavla. Rigger til klasseromspc'en og meg selv med egen pc for å skrive vurderinger av deres prestasjoner fortløpende. I det jeg får satt meg, kommer ei jente bort og sier at ei anna ei gråter. Jeg er bortom han som forsøker å gjøre seg klar, men som ikke vet hvor lydkabelen skal inn, og hjelper ham, før jeg svinger innom hun som gråter fordi hun er så sliten av jetlag - jetlag hun har på grunn av en utenskoleferie-ferie til Thailand. Hun kom tilbake på skolen for ei uke siden. Hun hikster frem at hun har hatt det helt siden hun landet og at det gjør henne så følsom, og nå greier hun ikke å stoppe å grine. Jeg tenker i mitt stille sinn at det får faen meg være grenser, og ungdommen nå til dags, men sier at "Du kan gråte i ett minutt til, så får du bestemme deg for å slutte. Det er ingenting å gråte for". Tårene drypper og gjør arkene våte, og før jeg får satt meg er jeg innom sinnataggen og ber han gi meg et hint dersom han er klar til å fremføre etterpå. Så starter presentasjonene, og jeg skriver vurderinger, mens jeg skotter nervøst bort på ei anna lita frøken som jeg vet gruer seg. Hun har rykninger i kroppen, kaster nervøst på håret, og jeg ser at hun er på nippet til å gråte. Etter at jeg har vært bortom henne og oppmuntret litt begynner hun faktisk å gråte og sier at hun ikke vil. Etter at jeg har hvisket stille heiarop i øret hennes, godtar hun at hun må. Når hun endelig står der, vil hun at jeg skal stå der sammen med henne, for hun tør ikke stå foran klassen alene. Så det gjør jeg, mens jeg kommer med små smil og oppmuntring til å snakke litt høyere, slik at det faktisk er mulig for resten av klassen å høre hva hun faktisk sier. Han som er sint, lager jeg en avtale med om å snakke med etter timen. Han er ikke klar for noe fremføring. Avtalen holder han heller ikke. Jeg er bortom og forteller en annen som valgte å ikke gå på matematikkurset, som skal styrke ham i matematikk, fordi han sliter så innmari, at jeg synes det var litt dumt. Jeg påtaler klyngen av gutter som fjoller og lekesloss foran ukeplanen, i det de skal pakke sekken, svarer hun som var redd for fremføring på om det er arket hun holder i hånda som er leseleksa denne uka, bjeffer til han som spør om han kan få tilbake laserpennen som jeg beslagla forrige torsdag, at "Nei, den ser du aldri igjen. Du vet utmerket godt at du ikke skal ta med sånne ting på skolen", før jeg kort tid etter må frata ham et spillekort som han holder på å slenge ut i lufta, til irritasjon for de rundt ham. Han som jeg virkelig skulle ha snakket med er for lengst borte. Og i det jeg kommer tilbake fra utgangsdøra for å se etter ham, kommer ei jente mot meg og forteller at bestevenninna hennes, som jeg tidligere på dagen har fått vite at ikke KAN ha svømming i dag, har blødd igjennom, og at det nå er blod på stolen. Jeg smiler overbærende, og tenker at "Nå, nå, Christine, er du i flytsonen - nå lever du!". Jeg sier at "Det er noe dritt å være jente innimellom, men det går bra, ikke tenk på det". Og så væter jeg litt papir, tørker det som til min store forbauselse faktisk er blod på stolsetet, og sier "Takk for i dag" - i det de to forsvinner inn på jentetoalettet for å skifte bind.

Sånn er det. Ikke helt som i videoen. Velkommen til virkeligheten. I teach  - what is Your super Power?

Man kan ikke tilskrive kosmisk betydning til en enkel jordisk hendelse. Alt er tilfeldigheter.