Det drar seg til. Etter klokkestillingen. Folk begynner å si "Jøss, så mørkt det har blitt". En eim av stekt støv ligger over landet. Nypåskrudd panelovn. Våt ull. De har skrapet sammen snø, slik at den kan ligge i hundetannsmønster med fjorårets gress, nok til at det blir Worldcup-åpning i langrenn. Men snø, som i vinterkledt landskap og litt lys i mørketida? Dét ser det ikke ut til å bli...

Jeg ønsker meg snø.

Ti grunner til at jeg liker å ha kjæresten min

Etter åtte måneder med kjæreste, i dag, så gjør jeg meg stadig tanker om hva som er så bra med å ha kjæreste. Den listen er lang nok den, men enda lengre blir den når jeg tenker på hva som er så bra med å ha akkurat henne, den fineste, som kjæreste.

1. Jeg skal på kjærestetur neste sommer. Og det syns jeg er spennende. Og jeg tror faktisk at det blir helt fantastisk å oppleve å reise sammen med henne, fordi jeg er sikker på at vi vil gjøre sånn noenlunde de samme tingene.

2. Når jeg finner morsomme ting, lærer nye ting, oppdager noe som er bra, fint, eller godt - ja så har jeg ei som jeg kan dele det med, og som er lutter øre.

3. Jeg sender nattamelding hver kveld. Og jeg tenker på den en stund før jeg sender den, sånn at jeg får frem det jeg vil si. Jeg får alltid noe fint tilbake. Og nå får jeg ikke sove uten å skrive den meldingen. Og veldig ofte så får jeg helt uoppfordret og uventet kjærlighetserklæringer rett inn i hverdagen. Da blir jeg så glad at det bruser i blodet.

4. Hvis jeg har lyst til å gi en gave, et kort, en kake, en middag.. ja, da har jeg ei å gi det til!

5. Jeg trenger ikke å kysse flere frosker, for jeg har liksom funnet prinsessen min.

6. Når vi er sammen, så sitter vi alltid sånn at en eller annen kroppsdel er i kontakt med den andre. Det kan være en tå, en legg, eller hele kroppen. Det er uansett en herlig følelse. Jeg kan ikke få nok.

7. Jeg har ei som forteller meg at jeg er fantastisk, spesiell og god. Og jeg tror at hun mener det.

8. Jeg får utvidet horisonten min hele tiden. Jeg har følelsen av at jeg får oppleve mer enn et liv, gjennom hennes liv, siden det leves tett inntil mitt. Hun kan så mye, og jeg har alle sluser åpne for å ta til meg alt hun kan lære meg.

9. Hvis jeg har en dårlig dag, så kan jeg bare tenke på at jeg har verdens beste kjæreste. Så blir liksom dagen litt bedre igjen.

10. Det er mange som er heldige her i verden, men jeg tror jeg er i det aller heldigste sjiktet som får dele dager med henne. Jeg er så stolt av å gå ved siden av henne.

Bred mann på en smal sti?

...da ramler man fort utpå på guttetur. Hoksrud er samferdselspolitisk talsmann, en posisjon som gir ham en rolle der han kjemper for veldig brede veier året rundt. Hoksrud en karakteristisk høyrepopulist: han vil ha mer statlige penger til vei og bane og billigere bensin.

I Fremskrittspartiet foregår det en kontinuerlig tautrekking mellom høyrepopulister (big spenders og streng mot innvandrere) og liberalister (liten stat og frihet til enkeltmennesket, herunder også utlendinger). Så langt har høyrepopulistene hatt hegemoni. Frp har dermed kunnet høste velgere på sak, uten å bli avkrevd noen strategi for hvordan de skal avstemme disse gigantiske statlige prosjektene med frihetsprinsippene, og samtidig har de kunnet skyve frem noen liberalister når prinsipper stod på spill (f.eks. i forbindelse med Datalagringsdirektivet).

Men denne sommeren og høsten har gitt to skudd for baugen for det populistiske prosjektet: for det første har terroren ødelagt, trolig varig, rekrutteringsgrunnlaget i den mest grumsete anti-innvandrerpolitikken. For det andre har valgresultatet gitt en partiledelse som står svakere enn noensinne - både sentralt og i Oslo. Partilederen har tapt mange, mange prosenter, den ene nestlederen har tapt hjemkommunen så det sang etter korrupsjonsanklager, og Oslo-valget har desimert partiets innflytelse.

Dette er godt nytt. Selv om det er hardt å være SV'er om dagen. Er det gledelig at vårt politiske motstykke heller ikke har særlig til vind i seilene, ei heller vet helt hvilken lei de skal.

Undertegnede sitter på togstasjonen ved arbeidsstedet, fordypet i en Kjærstad-roman. Iransk gutt, som jeg aldri har sett før, stikker noe mellom boka og nesetippen min.

- Vil du ha en sånn?

- Ja? Takk. Hva er det for noe?

- Det er en slags...Det er bare...

- Godteri?

- Nei, det er...

- Er det en slags kake?

-Ja. Jeg ville gi deg den fordi du...Jeg vet hvem du er. Du er sliten og lærer. Du er læreren til X.

- Det er helt riktig. Tusen takk.

Jeg velger å fullstendig overse det faktum at jeg muligens så sliten ut. Jeg vil utelukkende fokusere på at dette er forskudd på den lønnen jeg er lovet utbetalt, etter utført oppdrag..., nærmere bestemt i himmelen. Jeg gleder meg skikkelig. For denne lille gesten gjorde min dag. For sure.

På tide å ta seg sammen - men er det nødvendig?

Jeg har lagt merke til hvor flinke man er med små barn, som skal begynne på noe nytt og sånn. "De er i innkjøring". Da får de være 20 minutter i barnehagen eller noe sånn, og så er det plopp ut igjen. Det hadde vært noe for meg. Yrkeslivet - 20 minutter tilbake på jobb, og DER var tiden ute. Så kan man gå hjem igjen.