Covid-19 . Lock-down-rapport. Dag 2

I dag er det lørdag, men med liten lørdagsfølelse. Vi befinner oss nå i et land som går for halv maskin, og i full fart forover på noe som kan bli litt av et svalestup. 2020 har ikke brakt mye godt med seg foreløpig. Nesten 3. Verdenskrig, Australia stod i flammer, snøskred og flom, Corona-virus og pandemi. Fristende å spole fast forward til 2021.

Det er en merkelig følelse. Det var en underlig følelse å si takk for i dag og hadet til elevene på torsdag. I uvisse om hvor lenge det er til jeg ser dem igjen, i samlet flokk. Deretter ble vi kastet inn i hjemmeskole på fredag. På listen over ting jeg aldri har gjort, kan jeg nå tilføye mange ting, blant annet å undervise i stillongs. Det gikk i ett bankande kjør, rakk så vidt å smette inn en tannpuss rundt klokka 11.00. Og å stå ute på balkongen en fredags kveld, med slik en øredøvende stillhet i gatene. Ikke et menneske å se. Gresset i Slottsparken er blitt grønt, og det er noe paradoksalt over at landet legges øde, når tælan går, og det egentlig skal gjøres plass til alt som vil opp, ut og fram. Alle har satt livet litt på vent. Tempoet er skrudd ned, men turtallene i skallen tar mange ekstra omdreininger.

Bekymringene kommer og går. Og de rykkes mellom det nære og det fjerne. Påvist smitte i bekjentskapskrets, en far som ikke burde gå på apoteket for å hente ut medisiner, kollegaer som er i risikogruppen, kollegaer som har ektefeller i sydligere strøk, sydligere strøk som ikke har samme helsevesen og statsapparat som Norge, Covid-19-smitte i flyktningleirene i Hellas, - og tilbake igjen til om viruset kan smitte Muskatt og elever som ikke har det så greit hjemme og som nå er overlatt mer til seg sjøl uten avveksling og friminutt fra alt som er trist og vondt. Samt konstant overvåkning av egen organisme. En hver krise har sin egen skala. Og bekymringer har ingen objektiv skala.

Samsara

Det er lenge siden nå, at jeg har fått en melding, og at det fra et navn som kiler litt i mellomgulvet.
Jeg skulle så gjerne ha innledet en samtale. Feis to feis. Sittet oppisite deg. Dét kunne jeg ha tenkt meg. Og jeg har veid alle ordene i det indre øret så mange ganger, men aldri fått til å si noe upretensiøst.
Jeg vet ikke hvem du er engang! Og jeg kjenner ikke deg og du kjenner ikke meg, og allikevel dreide følelsesappartatet rundt i en fei. Og jeg prøver å få det til å handle om deg, og ikke meg.
Jeg vil jo bare si noe bra. Ikke sant! Og sånn akkurat passe romantisk, eller i det minste ha romantiske undertoner, baktanker, for hensiktene mine, de, - de, er romantiske. Tror jeg.
For hvis jeg kunne sagt noe som hadde feid forsvarsrekka di langt faen, så fikk jeg sagt det jeg vil si. Hadde jeg bare et ess i erme, ville jeg rista det løs, slik at det kunne nærme
seg noe. Romantisk.

Determinisme er ikke min -isme. At noe ble som det ble, skulle jeg være fornøyd med det? Ikke dvel, vel jeg dveler litt ved det. Når jeg...har noe å si, og ikke sier noe. Noen ganger når jeg skal si noe blir jeg ganske nervøs. For du er jo der ute, og mener sikkert noe om det. Sitter der med arma i kors, og vet noe om det. At dette er ikke noe for deg. At livet ble ikke sånn. Og kanskje du har møtt ei anna helt vanvittig bra dame, eller kanskje du bare ikke vil møte ei dame i det hele tatt. At kanskje verden fortsatt er to nummer for stor, og du ikke kan drive med sånt. Og jeg aner virkelig ikke om det er pinsett eller dynamitt, som kan åpne opp
Øya dine.

Jeg korrigerer meg sjøl. Om jeg fikk anledning til å tilbringe en time med hvem som helst i verden, fra når som helst i historien, hvem ville jeg ha valgt? Og hvorfor?

Det naturlige svaret er deg, N. Jeg har så lyst finne ut hvor du er og om livet stiller seg annerledes til forslag om fremtidige seksuelle handlinger, eller bare en time på en benk, sammen.

Bøker - 2018

Sapiens - Yuval Noah Harari
Tante Ulrikkes vei - Zeshan Shakar
Klassen - Marte Spurkland
Tung tids tale - Olaug Nilsen
Bli hvis du kan - Helga Flatland
Jeg nekter å tenke - Lotta Elstad

Fri meg

En ung voksen med jobb. Nøye utvalgte venner, og på vei ned - opp igjen. Med øye og ordet på plass. En uferdig sjel som skal slutte å melde pass. En ganske god kokk, bereist og belest, men har fått nok. Trettitre og greit fornøyd med det. Det er nå jeg skal være snill og forstå, at nå gjelder etterpå. Fri meg fra dritten. Nå skal det spas.

Varmeste mai siden 1947

Etter en sprengkald vinter, med metervis med snø hoppet vi galant over våren i år, og gikk rett i høysommer. Mai har vært rekordvarm. Varm sol fra høy himmel ryddet for alle skyer. Ikke en bomullsdott har hengt igjen. Gud bedre hvor trivelig det blir i Norge når afrikanske vinder og vibber stryker over den karrige steinrøysa vår. Vi tar til å kose oss. Vi har ruget over halvlitere, og beduggede glass med hvitvin siden 10. mai. Nå har det plutselig vært personlig atmosfære mellom vilt fremmede. Bevares. Ønsker noen vår hjelp, vårt selskap, eller en nonchalant passiar er alle hjertelig velkomne. Takknemlig å starte en samtale når det er tropevarme. Det gode været har skapt forbauselse, fortvilelse og begeistring. Metrologisk Institutt har ikke sett snurten av lavtrykk på langtidsvarselet i Sør-Norge på lange tider. Bøndene har flettet inn 30 mm nedbør i aftenbønnen, men til ingen nytte. Overhengende skogbrannfare. Ei gnist fra øyekroken til en betatt beiler har vært nok til å sette fyr på tørr lyng og strå. Vi har kunnet koke egg under stråhatten. Med svetteringer og kalde omslag har vi beveget oss vektløse ut mot havet for lindrende nedkjøling. 30 grader i skyggen og 23 i vannet er ikke dagligdags kost på disse breddegrader og særlig ikke i mai. Leif Juster har sine ord i behold. Mot normalt har det vært. Arbeidsmoral forsvant med solgangsbrisen og produktiviteten har oppført seg som fiskesprett i glitrende hav. Kun etter solnedgang har det vært hensiktsmessig å gjøre et ærlig arbeidsslag. Fluktstoler og gjemmekontor. Vimsete og formålsløst i hytt og vær, har vært denne vårens irrgrønne resept mot vinterens deprimerende mumling og dype ettertenksomhet. Sol ute og åpne vinduer. Kastratsangere og redebyggere i alle trekroner. Muskatt har ligget urørlig i skyggen og myst mot vårens sanger, med urovekkende rykk i rompa. For ei tid vi har. Vår eneste bekymring som har gitt grunnlag for spaltemeter er hvor lenge det vil vare. Bruker vi opp varmen mens vi ennå er lenket til kontorpulten, ser det stygt ut for fellesferien. Gislefoss har trøstet og beroliget. I 1947 var det varmt i både juni og juli, og ekstra varmt i august.