Samsara

Det er lenge siden nå, at jeg har fått en melding, og at det fra et navn som kiler litt i mellomgulvet.
Jeg skulle så gjerne ha innledet en samtale. Feis to feis. Sittet oppisite deg. Dét kunne jeg ha tenkt meg. Og jeg har veid alle ordene i det indre øret så mange ganger, men aldri fått til å si noe upretensiøst.
Jeg vet ikke hvem du er engang! Og jeg kjenner ikke deg og du kjenner ikke meg, og allikevel dreide følelsesappartatet rundt i en fei. Og jeg prøver å få det til å handle om deg, og ikke meg.
Jeg vil jo bare si noe bra. Ikke sant! Og sånn akkurat passe romantisk, eller i det minste ha romantiske undertoner, baktanker, for hensiktene mine, de, - de, er romantiske. Tror jeg.
For hvis jeg kunne sagt noe som hadde feid forsvarsrekka di langt faen, så fikk jeg sagt det jeg vil si. Hadde jeg bare et ess i erme, ville jeg rista det løs, slik at det kunne nærme
seg noe. Romantisk.

Determinisme er ikke min -isme. At noe ble som det ble, skulle jeg være fornøyd med det? Ikke dvel, vel jeg dveler litt ved det. Når jeg...har noe å si, og ikke sier noe. Noen ganger når jeg skal si noe blir jeg ganske nervøs. For du er jo der ute, og mener sikkert noe om det. Sitter der med arma i kors, og vet noe om det. At dette er ikke noe for deg. At livet ble ikke sånn. Og kanskje du har møtt ei anna helt vanvittig bra dame, eller kanskje du bare ikke vil møte ei dame i det hele tatt. At kanskje verden fortsatt er to nummer for stor, og du ikke kan drive med sånt. Og jeg aner virkelig ikke om det er pinsett eller dynamitt, som kan åpne opp
Øya dine.

Jeg korrigerer meg sjøl. Om jeg fikk anledning til å tilbringe en time med hvem som helst i verden, fra når som helst i historien, hvem ville jeg ha valgt? Og hvorfor?

Det naturlige svaret er deg, N. Jeg har så lyst finne ut hvor du er og om livet stiller seg annerledes til forslag om fremtidige seksuelle handlinger, eller bare en time på en benk, sammen.

Bøker - 2018

Sapiens - Yuval Noah Harari
Tante Ulrikkes vei - Zeshan Shakar
Klassen - Marte Spurkland
Tung tids tale - Olaug Nilsen
Bli hvis du kan - Helga Flatland
Jeg nekter å tenke - Lotta Elstad

Fri meg

En ung voksen med jobb. Nøye utvalgte venner, og på vei ned - opp igjen. Med øye og ordet på plass. En uferdig sjel som skal slutte å melde pass. En ganske god kokk, bereist og belest, men har fått nok. Trettitre og greit fornøyd med det. Det er nå jeg skal være snill og forstå, at nå gjelder etterpå. Fri meg fra dritten. Nå skal det spas.

Varmeste mai siden 1947

Etter en sprengkald vinter, med metervis med snø hoppet vi galant over våren i år, og gikk rett i høysommer. Mai har vært rekordvarm. Varm sol fra høy himmel ryddet for alle skyer. Ikke en bomullsdott har hengt igjen. Gud bedre hvor trivelig det blir i Norge når afrikanske vinder og vibber stryker over den karrige steinrøysa vår. Vi tar til å kose oss. Vi har ruget over halvlitere, og beduggede glass med hvitvin siden 10. mai. Nå har det plutselig vært personlig atmosfære mellom vilt fremmede. Bevares. Ønsker noen vår hjelp, vårt selskap, eller en nonchalant passiar er alle hjertelig velkomne. Takknemlig å starte en samtale når det er tropevarme. Det gode været har skapt forbauselse, fortvilelse og begeistring. Metrologisk Institutt har ikke sett snurten av lavtrykk på langtidsvarselet i Sør-Norge på lange tider. Bøndene har flettet inn 30 mm nedbør i aftenbønnen, men til ingen nytte. Overhengende skogbrannfare. Ei gnist fra øyekroken til en betatt beiler har vært nok til å sette fyr på tørr lyng og strå. Vi har kunnet koke egg under stråhatten. Med svetteringer og kalde omslag har vi beveget oss vektløse ut mot havet for lindrende nedkjøling. 30 grader i skyggen og 23 i vannet er ikke dagligdags kost på disse breddegrader og særlig ikke i mai. Leif Juster har sine ord i behold. Mot normalt har det vært. Arbeidsmoral forsvant med solgangsbrisen og produktiviteten har oppført seg som fiskesprett i glitrende hav. Kun etter solnedgang har det vært hensiktsmessig å gjøre et ærlig arbeidsslag. Fluktstoler og gjemmekontor. Vimsete og formålsløst i hytt og vær, har vært denne vårens irrgrønne resept mot vinterens deprimerende mumling og dype ettertenksomhet. Sol ute og åpne vinduer. Kastratsangere og redebyggere i alle trekroner. Muskatt har ligget urørlig i skyggen og myst mot vårens sanger, med urovekkende rykk i rompa. For ei tid vi har. Vår eneste bekymring som har gitt grunnlag for spaltemeter er hvor lenge det vil vare. Bruker vi opp varmen mens vi ennå er lenket til kontorpulten, ser det stygt ut for fellesferien. Gislefoss har trøstet og beroliget. I 1947 var det varmt i både juni og juli, og ekstra varmt i august.

Skolepolitisk flyktning - Astrid S

Frihet, tillit og ansvar, het det, da den norske skolen skulle endevendes. Mulig det var behov for forandringer. Men PISA-sjokket gav Høyresiden den muligheten de hadde ventet på. Endelig var det mulig å smi ei krise i skolen, som kunne dokumentere at de hadde hatt rett hele tiden. Tøysepedagogene og sosialdemokratene på venstresida hadde feilet. Norske elever var middelmådige. At Norge er helt midt på treet, hvis det ikke hadde vært for oljen og vårt dertil oppblåste selvbilde, er det ingen som noen gang har snakket om.

I det høyresida fikk makt til å definere krisa, fikk de også makt til å definere den uunngåelige løsningen. Trykksverten på krigstypene i 2001 hadde ikke tørket, før Clemet smidde og Astrid Søgnen ble utnevnt til leder for prosjektet. Det må ha vært en god dag på jobben for Clemet. Det tok bare måneder før forhandlingsmandatet om arbeidstid og tariff var overført fra stat til KS, Kunnskapsløftet var en realitet, og lærerrådene som til da hadde styrt skolepolitikken, var historie. Politikerne leverte målene til skoleeierne, kommunene, - dette skulle de levere på. Rektor skulle rapportere til kommunen. Og lærerne rapportere til rektor. Sterkt influert av en østerriker som har vunnet nobelprisen i økonomi, og blant annet satt som rådgiver for Margret Tatcher i sin tid. De som ikke så skolen som en kunnskapsbedrift og læreren som en effektiv leverandør i dette markedet skulle knuses. Undervisning er et produkt, og hvis ikke produktet holder det det lover, så må det kvalitetssikres og kontrolleres av ansvarlige økonomer, jeg mener rektorer, som er utdannet ved BI. Svake resultater gir ledelsen, og politikerne plikt og rett til å disiplinere læreren.

Kartleggingsprøver, førtester, retester, halvårsprøver, helårsprøver, nasjonale prøver, M-prøver, lesekartlegging (LUS, SOL), ukesluttprøver. For tjue år siden ble seksåringen lovet en smooth overgang med læring gjennom lek. I dag møter de en skole som skal lære dem å lese før høstferien, med lange økter og få pauser, - læringstrykk heter det. Når vi vet at den ene faktoren som har mest betydning for læring er relasjonen mellom elev og lærer, er det underlig å tro at dette bidrar positivt. Hvordan slår dette ut? Ungdata og elevundersøkelser rapporterer om at 1 av 5 føler at de ikke passer inn, opplever angst, prestasjonspress, eller er ensomme. Kristin Halvorsen sa en gang at det viktigste et barn lærer på skolen er hvordan få og beholde en venn. Det er det faen ikke tid til.

Hvis man skal belønne gode resultater, ser det ut til at en må ta ressurser fra dem med svakere resultater, for å belønne de gode. Det måtte bli strekk i laget. En hver lærer må i dag bestemme seg. Skal man være lojal oppover, eller nedover. Det samme må rektor. Der hvor lærerne krummer ryggen er det elevene som lider mest. Der hvor rektor bøyer av er det lærerne som ryker. Utslitt, - sykemeldt, straks en del av reservelaget, som de lærerne som av ulike årsaker ikke jobber i skolen, kalles. I løpet av de åtte årene jeg har jobbet som lærer har jeg selv dratt i nødbremsen to ganger. Den ene gangen måtte jeg søke meg ut. Jeg orket ikke en tøff klasse til høsten, etter fire år med kamp om ressurser, assistenter, hjelp. Jeg tok et års permisjon. Nå er det nok en lærer jeg kjenner som har trykket på panikknappen. Etter en mannsalder i skolen, har han de siste årene slitt. Han er erfaren, så han får ikke hjelp. Når man gir beskjed oppover, får man beskjed om at dette må man løse innenfor eksisterende økonomiske rammer. Om man sier at det er skjært til beinet, - ja så må man bare finne en løsning. Være løsningsorientert. Man møter en vegg av kutt.

Ledelsen går på kurs i tillitsbasert relasjonsledelse. Hvis du må kalle det det, har du allerede tapt. Eller det gir en snedig pekepinn på hva slags ledelse som regjerer. Kommunen jeg jobber i har høy voksentetthet, og lav lærertetthet. Det betyr at vi har en bråte med assistenter, men få utdannede pedagoger å sette inn der skoen trykker. Vi har i årevis latt de aller mest sårbare elevene sitte på grupperom med 50 år gamle damer, med et ufaglært elevsyn, og høyst tvilsomme faglige og didaktiske ferdigheter. Men mange av de er voksne, gode, oppegående medmennesker, nydelige, varme damer, med omsorg, og ønske om å gjøre en god jobb. Vi har ikke tid til å samarbeide med dem, avklare, eller drive opplæring av assistentene. Så det går på halv tolv. Noen ganger lykkes vi, andre ganger ikke. Nå har fem av disse damene fått beskjed om at det ikke er behov for dem på skolen. De følger elevenes vedtak, og når elevene forlater oss, forsvinner de med lavest ansiennitet til et annet sted i kommunen. Vi er alle enige om at vi vil ha høyere lærertetthet enn voksentetthet. I 2012 gråt min kollega fordi hun fikk, med en tekstmelding fra ledelsen, beskjed om at klassens assistent måtte flyttes til min klasse. Der satt vi, to utslitte unge pedagoger, og gråt fordi vi begge så sårt trengte et par ekstra hender i klasserommet. En av oss mistet en voksen, den andre fikk en voksen. Men ingen fikk en ekstra lærer. Dette er et anekdotisk eksempel. Men det finnes antakelig hundrevis av slike eksempler. Rektor har ikke noe valg, han eller hun må finne løsninger innenfor de økonomiske rammene som finnes. Rektor må avgjøre, - hvem overlever å stå aleine? Den gangen vant jeg, med bitter ettersmak. Løsninger innenfor dagens økonomiske rammer koster mer enn byråkratene kan forestille seg. Det er underlig at vi skal ha både verdens billigste og verdens beste skole.

I dag var det portrettintervju med Astrid Søgnen i Morgenbladet. Den utløsende faktoren til at jeg måtte få dette ut i skrift. Igjen. Hun er gallionsfigur og fiendebilde. Selv er jeg skolepolitisk flyktning. Det vil si at jeg er bosatt i Oslo, men jobber i en nabokommune. Jeg håper vinden fra høyre snart snur. Det er alt.