Utdanningsforbundet har laget en video som har gått som en farsott på sosiale medier. Den skal vise arbeidshverdagen til en lærer. Hun forteller om å ta vare på, trøste, møte elevene, motivere dem...Videoen er ganske harmonisk. Jeg har også noen slike dager. Men like ofte har jeg sånne dager:
Det er timen etter storefri. Utenfor døra har mine tjueseks ramlet inn, og aller fremst ved døra står en gutt som skjærer tenner og gråter i sinne. Mens tjuefem stykker faller inn på plassene sine, rekker jeg å spørre den sinte eleven hvorfor han er sint og om det er noe jeg kan hjelpe til med. Han svarer ikke, men setter seg rasende ned på stolen og legger hodet i hendene og fortsetter å gråte. Vi skal ha fremføring i muntlig engelsk. Jeg skriver listen over rekkefølgen på tavla. Rigger til klasseromspc'en og meg selv med egen pc for å skrive vurderinger av deres prestasjoner fortløpende. I det jeg får satt meg, kommer ei jente bort og sier at ei anna ei gråter. Jeg er bortom han som forsøker å gjøre seg klar, men som ikke vet hvor lydkabelen skal inn, og hjelper ham, før jeg svinger innom hun som gråter fordi hun er så sliten av jetlag - jetlag hun har på grunn av en utenskoleferie-ferie til Thailand. Hun kom tilbake på skolen for ei uke siden. Hun hikster frem at hun har hatt det helt siden hun landet og at det gjør henne så følsom, og nå greier hun ikke å stoppe å grine. Jeg tenker i mitt stille sinn at det får faen meg være grenser, og ungdommen nå til dags, men sier at "Du kan gråte i ett minutt til, så får du bestemme deg for å slutte. Det er ingenting å gråte for". Tårene drypper og gjør arkene våte, og før jeg får satt meg er jeg innom sinnataggen og ber han gi meg et hint dersom han er klar til å fremføre etterpå. Så starter presentasjonene, og jeg skriver vurderinger, mens jeg skotter nervøst bort på ei anna lita frøken som jeg vet gruer seg. Hun har rykninger i kroppen, kaster nervøst på håret, og jeg ser at hun er på nippet til å gråte. Etter at jeg har vært bortom henne og oppmuntret litt begynner hun faktisk å gråte og sier at hun ikke vil. Etter at jeg har hvisket stille heiarop i øret hennes, godtar hun at hun må. Når hun endelig står der, vil hun at jeg skal stå der sammen med henne, for hun tør ikke stå foran klassen alene. Så det gjør jeg, mens jeg kommer med små smil og oppmuntring til å snakke litt høyere, slik at det faktisk er mulig for resten av klassen å høre hva hun faktisk sier. Han som er sint, lager jeg en avtale med om å snakke med etter timen. Han er ikke klar for noe fremføring. Avtalen holder han heller ikke. Jeg er bortom og forteller en annen som valgte å ikke gå på matematikkurset, som skal styrke ham i matematikk, fordi han sliter så innmari, at jeg synes det var litt dumt. Jeg påtaler klyngen av gutter som fjoller og lekesloss foran ukeplanen, i det de skal pakke sekken, svarer hun som var redd for fremføring på om det er arket hun holder i hånda som er leseleksa denne uka, bjeffer til han som spør om han kan få tilbake laserpennen som jeg beslagla forrige torsdag, at "Nei, den ser du aldri igjen. Du vet utmerket godt at du ikke skal ta med sånne ting på skolen", før jeg kort tid etter må frata ham et spillekort som han holder på å slenge ut i lufta, til irritasjon for de rundt ham. Han som jeg virkelig skulle ha snakket med er for lengst borte. Og i det jeg kommer tilbake fra utgangsdøra for å se etter ham, kommer ei jente mot meg og forteller at bestevenninna hennes, som jeg tidligere på dagen har fått vite at ikke KAN ha svømming i dag, har blødd igjennom, og at det nå er blod på stolen. Jeg smiler overbærende, og tenker at "Nå, nå, Christine, er du i flytsonen - nå lever du!". Jeg sier at "Det er noe dritt å være jente innimellom, men det går bra, ikke tenk på det". Og så væter jeg litt papir, tørker det som til min store forbauselse faktisk er blod på stolsetet, og sier "Takk for i dag" - i det de to forsvinner inn på jentetoalettet for å skifte bind.
Sånn er det. Ikke helt som i videoen. Velkommen til virkeligheten. I teach - what is Your super Power?
mandag, januar 27, 2014
tirsdag, desember 31, 2013
Kommer ikke på frågan...
Det er naturlig å være rød i ungdommen, mens verdens urettferdighet fortsatt går inn på deg. Det er altså tilgivelig å være sosialist i noen år, men innen du er tretti bør du ha lært deg å godta urettferdighet. Det er en helt nødvendig vei å gå fra ungdommelig føleri til moden fornuft.
Vi er lært opp til at det skal være et riktig svar. Ett riktig svar. Som lærer har jeg alle svarene. Elevenes oppgave er å møte opp hver dag og lære seg hvilket svar som passer til hvilket spørsmål. Og har du riktig svar, får du belønning. Stor R fra læreren. Klem fra mor. Smil fra far. Statusen er meget tydelig. Jeg har også godt på svaropplæring fra jeg var 7 til jeg var 25 år. Først nå har jeg oppdaget et av de aller viktigste svarene: "Det kommer an på."
2013 - en ørefik
Året totusenogtretten har vært en ørefik. Det blinker mot meg som et mareritt, og jeg har virkelig kjent på livet.
Nyttårsaften i fjor feires på Bislett, med hjemmesnekret treretters. Et herremåltid, selv om steketermometeret viser 100*C i kald kalkun. Maten er perler for svin, og kanskje kysser jeg nok en gang feil menneske den natta. Noen dager seinere er begynnelsen på nedturen allerede i gang. Januar, og for så vidt også februar handler mye om tenner. Mexicanske Rachel spør kvast om jeg kan kjenne smerten, og det at jeg kan kjenne smerten, sparer meg for rotfylling og mange tusenlapper. Etter flere års forsømmelse av perleraden, er det et og annet er det mye å ta tak i.
I februar besøker jeg Røros. Snørra fryser i det jeg trekker inn lufta på perrongen i bergstaden. Sola er det ingen varme i. Den får det ikke ordentlig til i Røros på denne årstida. Den kom seint, hang lavt og gikk tidlig. Isroser på hotellvinduet, mens vi drikker Cava. En svak slagskygge av keramikken er alt den orker. Å rusle ute, med pusterim i ullskjerfet er allikevel koselig.
Mars er den store skimåneden. Jeg går halve Valdresmarsjen (6,5 mil) men må bryte på grunn av stiv kuling, trått føre og is i rubben. 9.mars stiller jeg på startstreken igjen i Ingalåmi (3 mil) og suser inn på en 33. plass i min klasse, på tiden 2:46:24, en knapp time bak vinneren. Jeg får det litt på slutten, men har knallgode ski, sjøl-prepp., og flyr fra alle i motbakkene. Kjøres greit inn i nedoverbakkene, pga. lav egenvekt.
Påskeferien er som å forsøke å trekke pusten før man legger ut på undervannsmaraton i hektisk hverdagsavvikling. Vår herre hvelver sitt beste påskevær over landet. Snøen ligger fortsatt godt og skiføret er bra. Kort tid etter smelter snøen. Det tiner rundt kratt og busk. Her blir ryddet plass for en som skal opp gjennom tela'n for å blomstre som hestehov.
I april feirer Ina 30-årsdagen sin med Balkan-party og jeg og min aller beste og mest trofaste allierte reiser ei langhelg til Paris. Det er en fin fluktrute fra alt som ikke er som det skal. Mandag 22. april tar jeg med meg gjengen i 6E på leirskole til Bolærne. Det jobbes fire skift i døgnet og jeg er takknemlig for å kunne rådføre meg med et klokt hode på hjemmebane når en av elevene har valgt å ta med seg en pakke Malboro light som personlig eiendel til øya.
En kort arbeidsuke seinere durer vi til London for å besøke en doktorgrads-aspirant i Cambden. Det er fint å reise vekk, men kreftene begynner å røyne på. 7.mai er det dugnad og helga etter løper jeg Holmenkollstafetten. Min etappe er som vanlig den bratteste delen fra Slemdal stasjon til Besserud t-banestopp. Jeg varmer opp sammen med Marit Bjørgen, men hun veksler før meg og jeg greier ikke å holde følge. Etter det blir alt svart. Det er mange tårer og mye som er vondt og vanskelig. Livet står i grell kontrast til den blanke vårsola. 17.mai lar jeg bunad være bunad og reiser til Telemark. Jeg begeistres over enkelt hytteliv, men fortæres av vanskelig samliv. Jeg er på konsert med Knut Anders Sørum og sykler i marka. Men akkurat når jeg er i ferd med å tenke at livet ikke kan bli vanskeligere, så sitter jeg i en bil på Skreia og får en telefon med beskjed om at pappa er alvorlig syk.
Glem advent, det er denne sommeren jeg venter. Livet står i limbo, og vi venter og håper, fortviler og venter, på svar. Svaret kommer i månedsskiftet juli/august. Pappa har aplastisk anemi. En sykdom som innebærer at benmargen har helt eller delvis sluttet å produsere egne blodplater. Jeg lærer mer om blodets bestanddeler enn jeg noen gang trodde jeg ville ha behov for å vite i disse månedene. Midt oppi dette forsøker jeg å håndtere det faktum at lyset i mitt liv ikke finner plass til meg i sitt liv. Det beste som har skjedd i 2013 heter Muskatt. Han, som egentlig er en hunn, er født 10.mai, og er en liten, ilter og grå tiger den første tiden. Han hveser når jeg nærmer meg og trives best i skjul. Han har stor appetitt og rammes av oppkastsjau når han har overspist. Værmessig slår denne sommeren alle rekorder. Juni, juli og august innrammes av blå tøygardiner - med åpent vindu mot blek halv-måne, bak grønt løvheng. Den beste tida hadde jeg mens jeg sov.
September. Lyset skråner. En fullmoden havre flammer rødmende opp før tussmørket tar det. Vi tenner lanternen for natten. Pappa legges inn på rikshospitalet for en real hestekur, i ordets mest bokstavelige forstand. Ingen ørefik uten blå-brun regjering. Når Siv Jensen så kokett hvisker "Morn'a Jens" fra scenen på FrP's valgvake, fryser jeg på ryggen, og Norge får sin mest høyreorienterte regjering noensinne. I regjeringens første år vil de måtte styre etter et nesten helt og holdent rødgrønt budsjett. Når sjampanjekorkene sprettes i kveld vil arveavgiften være historie og skatten på formue redusert. Slike endringer vil påvirke Norges plassering på ulikhetsstatestikken i Europa, hvor vi i dag troner øverst med minst forskjeller. Like før jul gjør Erna det klart at det ikke er noe prioritert mål for henne å beholde førsteplassen. Hun mener de rikeste godt kan få mer. Selv om Hareide nøyde seg med litt ekstra trykk på K'en i RLE, i bytte mot et oljefritt Lofoten og Vesterålen, så er et regjeringsskifte med Frp og Siv Jensen som finansminister, langt på vei det verste som kunne ha skjedd nasjonen Norge. Natten har senket seg over Norge.
Nok en gang pakker jeg alt jeg eier i svarte søplesekker og begynner på nytt. Jeg og Muskatt flytter inn på i en ettroms leilighet, og etablerer etter alle kunstens regler; en annen hverdag. Snøen, som er den korrekturlakken dette året virkelig kunne trengt, kommer ikke.Vi våkner til nye dager, og forsøker å gå på, med machete eller grautskje og sterk kaffe, alt ettersom hvor tett krattskogen føles.
Saligheta er i år å få forsiktig optimisme fra rikshospitalet 16. desember, og å reise hjem og hente grønt tre i grønn skog sammen med pappa. "Itte for høgt, itte for bredt, og itte bjørk". I morgen skal jeg våkne til et nytt år. Som skal være som en dag i juni, hvor vår herre får alt til å klaffe. Farvel, 2013. Du har lært meg om livet. Velkommen 2014. Du skal gi meg dagene til å utnytte lærdommen.
Men så kan jeg ha et lite, hemmelig forsett i tillegg: At om jeg ikke skulle klare det, så er det greit. Det er fint at jeg forsøker. Just because it's black in the dark, doesn't mean it's no colors.
Nyttårsaften i fjor feires på Bislett, med hjemmesnekret treretters. Et herremåltid, selv om steketermometeret viser 100*C i kald kalkun. Maten er perler for svin, og kanskje kysser jeg nok en gang feil menneske den natta. Noen dager seinere er begynnelsen på nedturen allerede i gang. Januar, og for så vidt også februar handler mye om tenner. Mexicanske Rachel spør kvast om jeg kan kjenne smerten, og det at jeg kan kjenne smerten, sparer meg for rotfylling og mange tusenlapper. Etter flere års forsømmelse av perleraden, er det et og annet er det mye å ta tak i.
I februar besøker jeg Røros. Snørra fryser i det jeg trekker inn lufta på perrongen i bergstaden. Sola er det ingen varme i. Den får det ikke ordentlig til i Røros på denne årstida. Den kom seint, hang lavt og gikk tidlig. Isroser på hotellvinduet, mens vi drikker Cava. En svak slagskygge av keramikken er alt den orker. Å rusle ute, med pusterim i ullskjerfet er allikevel koselig.
Mars er den store skimåneden. Jeg går halve Valdresmarsjen (6,5 mil) men må bryte på grunn av stiv kuling, trått føre og is i rubben. 9.mars stiller jeg på startstreken igjen i Ingalåmi (3 mil) og suser inn på en 33. plass i min klasse, på tiden 2:46:24, en knapp time bak vinneren. Jeg får det litt på slutten, men har knallgode ski, sjøl-prepp., og flyr fra alle i motbakkene. Kjøres greit inn i nedoverbakkene, pga. lav egenvekt.
Påskeferien er som å forsøke å trekke pusten før man legger ut på undervannsmaraton i hektisk hverdagsavvikling. Vår herre hvelver sitt beste påskevær over landet. Snøen ligger fortsatt godt og skiføret er bra. Kort tid etter smelter snøen. Det tiner rundt kratt og busk. Her blir ryddet plass for en som skal opp gjennom tela'n for å blomstre som hestehov.
I april feirer Ina 30-årsdagen sin med Balkan-party og jeg og min aller beste og mest trofaste allierte reiser ei langhelg til Paris. Det er en fin fluktrute fra alt som ikke er som det skal. Mandag 22. april tar jeg med meg gjengen i 6E på leirskole til Bolærne. Det jobbes fire skift i døgnet og jeg er takknemlig for å kunne rådføre meg med et klokt hode på hjemmebane når en av elevene har valgt å ta med seg en pakke Malboro light som personlig eiendel til øya.
En kort arbeidsuke seinere durer vi til London for å besøke en doktorgrads-aspirant i Cambden. Det er fint å reise vekk, men kreftene begynner å røyne på. 7.mai er det dugnad og helga etter løper jeg Holmenkollstafetten. Min etappe er som vanlig den bratteste delen fra Slemdal stasjon til Besserud t-banestopp. Jeg varmer opp sammen med Marit Bjørgen, men hun veksler før meg og jeg greier ikke å holde følge. Etter det blir alt svart. Det er mange tårer og mye som er vondt og vanskelig. Livet står i grell kontrast til den blanke vårsola. 17.mai lar jeg bunad være bunad og reiser til Telemark. Jeg begeistres over enkelt hytteliv, men fortæres av vanskelig samliv. Jeg er på konsert med Knut Anders Sørum og sykler i marka. Men akkurat når jeg er i ferd med å tenke at livet ikke kan bli vanskeligere, så sitter jeg i en bil på Skreia og får en telefon med beskjed om at pappa er alvorlig syk.
Glem advent, det er denne sommeren jeg venter. Livet står i limbo, og vi venter og håper, fortviler og venter, på svar. Svaret kommer i månedsskiftet juli/august. Pappa har aplastisk anemi. En sykdom som innebærer at benmargen har helt eller delvis sluttet å produsere egne blodplater. Jeg lærer mer om blodets bestanddeler enn jeg noen gang trodde jeg ville ha behov for å vite i disse månedene. Midt oppi dette forsøker jeg å håndtere det faktum at lyset i mitt liv ikke finner plass til meg i sitt liv. Det beste som har skjedd i 2013 heter Muskatt. Han, som egentlig er en hunn, er født 10.mai, og er en liten, ilter og grå tiger den første tiden. Han hveser når jeg nærmer meg og trives best i skjul. Han har stor appetitt og rammes av oppkastsjau når han har overspist. Værmessig slår denne sommeren alle rekorder. Juni, juli og august innrammes av blå tøygardiner - med åpent vindu mot blek halv-måne, bak grønt løvheng. Den beste tida hadde jeg mens jeg sov.
September. Lyset skråner. En fullmoden havre flammer rødmende opp før tussmørket tar det. Vi tenner lanternen for natten. Pappa legges inn på rikshospitalet for en real hestekur, i ordets mest bokstavelige forstand. Ingen ørefik uten blå-brun regjering. Når Siv Jensen så kokett hvisker "Morn'a Jens" fra scenen på FrP's valgvake, fryser jeg på ryggen, og Norge får sin mest høyreorienterte regjering noensinne. I regjeringens første år vil de måtte styre etter et nesten helt og holdent rødgrønt budsjett. Når sjampanjekorkene sprettes i kveld vil arveavgiften være historie og skatten på formue redusert. Slike endringer vil påvirke Norges plassering på ulikhetsstatestikken i Europa, hvor vi i dag troner øverst med minst forskjeller. Like før jul gjør Erna det klart at det ikke er noe prioritert mål for henne å beholde førsteplassen. Hun mener de rikeste godt kan få mer. Selv om Hareide nøyde seg med litt ekstra trykk på K'en i RLE, i bytte mot et oljefritt Lofoten og Vesterålen, så er et regjeringsskifte med Frp og Siv Jensen som finansminister, langt på vei det verste som kunne ha skjedd nasjonen Norge. Natten har senket seg over Norge.
Nok en gang pakker jeg alt jeg eier i svarte søplesekker og begynner på nytt. Jeg og Muskatt flytter inn på i en ettroms leilighet, og etablerer etter alle kunstens regler; en annen hverdag. Snøen, som er den korrekturlakken dette året virkelig kunne trengt, kommer ikke.Vi våkner til nye dager, og forsøker å gå på, med machete eller grautskje og sterk kaffe, alt ettersom hvor tett krattskogen føles.
Saligheta er i år å få forsiktig optimisme fra rikshospitalet 16. desember, og å reise hjem og hente grønt tre i grønn skog sammen med pappa. "Itte for høgt, itte for bredt, og itte bjørk". I morgen skal jeg våkne til et nytt år. Som skal være som en dag i juni, hvor vår herre får alt til å klaffe. Farvel, 2013. Du har lært meg om livet. Velkommen 2014. Du skal gi meg dagene til å utnytte lærdommen.
Men så kan jeg ha et lite, hemmelig forsett i tillegg: At om jeg ikke skulle klare det, så er det greit. Det er fint at jeg forsøker. Just because it's black in the dark, doesn't mean it's no colors.
torsdag, desember 12, 2013
Trekk opp stigen, trekk opp stigen, for faen!
Det må jeg si: det gjorde inntrykk da jeg satt der med far og sønn i møte, hvor sønnen er tiltalt for å ha kalt en annen gutt for "jævla svarting", og JEG får opplest ei regle om at det er et meningstyranni i norsk skole. Og selv om far kan innrømme at sønnens utsagn er litt spissformulert og uklokt sagt i den situasjonen, så må det være rom for alles meninger. "Jeg er ikke rasist, men...". Og han gir seg ikke der. Han har aldri hatt noe til overs for religion, og særlig ikke islam, og det må være rom for...Det er jo ikke rasisme heller, det er ignoranse. Dette er mennesker som bor inni sitt egen rumpe. Og det er veldig lett å få tunnelsyn oppi sin egen rumpe. Der er det ikke ROM for så veldig mye annet enn dritt. Dette er mennesker som synes segway, boksing, motorvei, leppestiftkjoler, kjøpt på søndagsåpen Lindex er langt på vei det viktigste vi kan ha i samfunnet. Mennesker som kjøper barneskoleretorikken, - ingen skal skatte og alt skal bli bedre. Jeg har fortsatt ikke kommet meg helt etter at det svette ansiktet til Siv Jensen, som brøler "Morna, Jens", kom ut gjennom skjermen, og inn i stua mi, i oktober. Staten skal ha mindre inntekter, alt skal privatiseres. Skolen skal privatiseres, sykehjem skal privatiseres, sykehus skal privatiseres. De skal til og med lage sitt eget veifirma. Det firmaet har vi fra før, og det heter Statens Vegvesen. Vi har et veifirma. Og forstå det den som kan: den rullingsrøykende Frp'eren med statsstøttet KOLS-apparat, eller den unge, pakistanske FpU-lederen. Snakk om å være vegetarianer OG tyrefekter. Det er det dette er: "Trekk opp stigen, trekk opp stigen, for faen. "Jeg har det så godt nå, og det vil jeg IKKE dele".
Abonner på:
Innlegg (Atom)