Drita.com

Å du heilage skapar...hodet føles for trangt, våknet med den gamle gode betonghjelmen tredd nerover øra i dag morges, og nå sitter jeg og super cola, ettertenktsomt. Det var jo alle gode ideers feite mor å dra på fylla når man har hjemmeeksamen. Hadde det frøktelig artig, så lenge jeg kan huske. Men det er jo å karakterisere som særdeles uansvarlig og usæriøst. En ting ville vært å være med på noen øl, noe helt annet er det å veive i seg et ukjent antall shots. Fylleangst x 10 000. Jeg innser nå at jeg har en hel del ting jeg må ordne opp i. Bare å sette igang å rydde i skapet - jeg veit at det nok er noen lik der inne. Så starting right now, skal jeg bli et nytt og bedre menneske.

BAKRUSEN

av André Bjerke

I Moralens navn

velsigner jeg bakrusen:

Uten den ville jeg forlengst

ha forherdet meg i dyd!

Jeg ville ha båret min helgenglorie

som en arrogant lord bærer sin flosshatt;

jeg ville ha brystet meg som en spansk hane

av hemningsløs fortreffelighet

- og min sjel ville visselig være fortapt ...

Men nu sitter jeg isteden

i en elektrisk stol av bakrus,

rystende under fryktelige støt

av en skyldfølelse på 4000 volt!

Ja, her sitter jeg tuktet og ydmyk

som en katolikk i skriftestolen,

men ute av stand til å skrifte noe som helst,

for jeg er knuget av et veldig,

verdensomspennende hukommelsestap!

Jeg er ganske konkurs på erindring:

“Store Gud, hva gjorde jeg igår?”

“Alt, alt gjorde du igår.

Ditt synderegister er som Heliogabais.

Først var du ganske enkelt

jordens suverent klokeste menneske,

og du karakteriserte knusende

dine samtlige venner og bekjente

som dilettanter, plebs, fjærkre og statsfunksjonærer!

Så ble du også den sterkeste på jorden (Nietzsche pluss Goliat)

og her var det du forordnet rivning av huset.

Presis klokken kvart på 4 i natt ble du Napoleon.

Du stormet broen ved Arcole;

du seiret tilintetgjørende ved Wagram og Austerlitz,

og først klokken 9 i dag morges

var du aldeles definitivt på St. Helena!”

Og nu, venner, er jeg meget liten,

neppe større enn Tommelise da hun var på det minste. ...

Å, jeg skal bli så snill, så snill!

Jeg skal være som jordbær og fløte mot hele menneskeheten!

For fra nu av er jeg en pøniterende.

Og fra nu av, venner, vil vi hyppig oppsøke bakrusen

på det at vi aldri skal forherde oss i Dyden,

den verste av alle laster!

Ikke bare burde burde...

Lenge siden siste innlegg nå. Det har skjedd en del siden sist. Har vært på 5 dagerstur i Tafjordfjella. Greit for alt som er gjort. Det føles rimelig meningsløst å dra fra sommer og sol, til fordel for snø og minusgrader, men det betaler seg når man på tur ned får våren i reprise. Men herre jemini som jeg savna ei lommelerke på visse tidspunkt. Da jeg kom hjem hadde smågutta i heimen investert 3 timer og 240 meter aluminiumsfolie, og pakket inn rommet til Lisa. En god investering, men veldig takknemlig for at deres kreativitet ikke hadde rammet mitt rom der jeg kom hjem med 15 kilo våt sekk som skulle pakkes ut. Men de er nå søte da.






Det er mye man burde-burde om dagen, og finværet stikker stadig kjepper i hjulene. Hele helga er tilbrakt i horisontal stilling i parken, med øl, grill, gode venner, kubb, latter og sang. "Kan vi tro at glasnost?". I dag slukket jeg leselampa på 5. lesesalplass, rett frem, ved veggen. Min midlertidige flyttemelding til kapellet er nå ugjenkallelig trekt tilbake. At det er mugg i kaffekoppen tyder vel på at jeg ikke har frekventert plassen så ofte i det siste. Og det er sikkert mange som blir glad for at plassen atter er ubebodd av termos, pensumbøker og bunker av utskrifter. Det er den beste plassen på hele lesesalen som nå er up for grabs - løp og kjøp. Den har varmeovn for kalde dager, og parkeringsgløtt, samt utluftingsmuligheter. Ingen gjenboere. Den er all yours. Men den var min. Man fortjener fast plass når man har tilbrakt ei hel fordømt påske der. Utbytte var en C. I say no more. Hørt i det siste: "Jeg er så lei bachelor'n at jeg tror jeg bæsjer på meg!" (Sitat Urine).

Bacheloroppgaven begynner å bli ferdig pusset. Innlevering skjer i morgen den dag. B for Bachelor. Gi meg en vettug sensor. Vi har nå nådd det punktet hvor den blir dårligere og dårligere for hver gjennomlesning. Så det må vel bety at den er ferdig. Det er sikkert litt som å være gift: man er nyforelsket i starten og får aldri nok av hverandre, men så etterhvert, som man vokser og blir bedre kjent, ser man dårlige sider ved hverandre og bruker mesteparten av tiden på å irritere seg over skjevheter og uvaner man ikke får unna. Av og til ser man det som gjorde at man forelsket seg til å begynne med. Mest sannsynlig ser jeg det ikke før noen dulter meg i siden og sier "fytterakkern! bra mann! eh. jeg mener. bachelor." og minner meg på hva jeg elsket da jeg begynte, hva jeg jobber med hver eneste dag, og hva som er resultatet, og at det potensielt er helt ok. Ååååh, jeg ha mer sol. Så gjenstår forberedelser til intervju, og hjemmeeksamen i friluftsliv. Gjett om telefonen vil være avskrudd?! Torsdag er det feiring av at Ann-Helen har overlevd naturfagsekskusjon, nei jeg mener...innlevering av bachelor. Da får hjemmeeksamen være hjemmeeksamen. Ikke bare burde burde. Mye jeg vil jeg vil.

Hjemmekontor i dag

Siden det er kristi himmelsprett'n i dag, så besluttet jeg i går at jeg skulle ha hjemmekontor i dag. PC er min eneste kollega som du ser. Nyttig - men ikke særlig sosial...Å jobbe på hjemmekontor er ensomt - og effektivt. I går ble jeg innkalt på intervju til den plassen kor ingen skulle tru at nokon kunne bu. Én araber-flick-flack for dèt! Men det blir hektisk. Jeg skal nemlig ned og opp med tog samme dag som jeg leverer bachelor'n og får utdelt hjemmeeksamen. Men det ordner seg - leverer bachelor'n på tirsdag, skriver hjemmeeksamen på toget og sjarmerer rektorer i senk innimellom der en plass! Det er tid for Super-C.

Det är nu som livet är mitt
Jag har fått en stund här på jorden
Och min längtan har fört mig hit
Det jag saknat och det jag fått

Det är ändå vägen jag valt
Min förtröstan långt bort om orden
Som har visat en liten bit
Av den himmel jag aldrig nått

Jag vill känna att jag lever
All den tid jag har ska jag leva som jag vill
Jag vill känna att jag lever
Veta att jag räcker till

15 sider - 21600 minutter

Sola gir faen i værmeldingene og fortsetter ufortrødent å skinne. Tiden går fort og nå er det faktisk sommer. Jeg har shorts på. Våkner hver morgen i halv 7-7 tida av sola som står opp over Gløshaugen: vekkeklokke er unødvendig. Har skapt en slags kaoskontroll i å ligge litt på forskudd med ting som ikke er så prekære, men like fullt må gjøres. Håpefullt mål: B. Realistisk mål: stå! Har fått tilbakemelding på 1. utkast på bachelor'n. Det var tett med kommentarer. Bah. Skriver om nabospråkforståelse, og kjenner egentlig at jeg gir katta i hele tematikken. Dét er ikke spesielt motiverende. Alt jeg klarer å tenke på er om jeg får jobb der ingen skulle tru at nokon kunne bu. I den forbindelse vil jeg sende de hjerteligste gratulasjoner til Urine som har fått 100% fra høsten av, der nokon skulle tru at noen ville bu. Kredd!

Det gjelder å være effektiv. 09:05 Foreløpig later jeg som jeg har all verden tid. Jeg krever å få surfe bekymringsløst et kvarter til. 09:16 Oppdager sjokkert at den oppgaven ikke skriver seg selv. Jeg har mindre kraft en krutt.

Y.C.B.M.U

Det er 18 mai. Nasjonal bakrus dag. Hele denne helgen har vært en utopi. En selvforherligelse ut av en annen verden. Først grand prix på lørdag, der hele Norge går ut i en sånn spontan allsang fra lørdag kveld, og langt langt inn i søndagen. Og så er det 17. mai som jo er en folkefest av de sjeldne. Alle var glade. Kanskje med unntak av ei kjerring i øverst i Nordre, som følte for å lage litt dårlig stemning. Men ellers var ALLE glade. Jeg så rundt meg i går og ALLE har pyntet seg. ALLE nynnet på den fairytale-låta og ALLE spiser is. Og naturen har jo på en måte ejakulert langs veier, gater og torg. Det er så grønt. Og sola virket nesten som om den hadde ligget til lading siden i fjor. Det var et eventyr. Jeg gråt litt da barnekoret stemmet i med "Ja, vi elsker" mens jeg stod å strøyk skjorta mi på morgenkvisten, jeg ble blank i øya da krigsveteranene marsjerte ned Nordre til jubel og applaus. For en nydelig, nydelig dag.

Jeg mener at 18. mai burde vært fridag. Og det mener jeg ikke fordi at jeg sitter på skolen i joggebukse og har en fingerbøl med tiltakslyst akkurat nå. Jeg sier det ikke bare på vegne av meg selv. Jeg mener at hele det norske folk burde få lov til å holde på til de slukner den 17.mai. Jeg så små barn i går, i 22-tida, som gikk rundt og fortsatt var på høygir. Det er ikke mulig å gå å legge seg. Ikke nok med at det er slemt at folk skal på jobb den 18., men at folk skal ha eksamen 18.mai det synes jeg strider mot alle regler. Det er så man skulle satt seg på et fly til Haag og tatt opp dette her. Det skulle ikke vært lov å ha eksamen 18. mai. Jeg skjønner at man må ha eksamen, det er jeg helt enig i, man må jo se hva man har lært. Men eksamen 18. mai det er faktisk noe av det slemmeste jeg vet om. Å sitte her å drikke kaffe og blogge fortoner seg i så måte som en drøm!

Det som er litt slitsomt med avisene i dag er at de for 100. dag på rad dreier seg om Alexander Rybakk. Jeg må innrømme at jeg var litt lei av Rybakk allerede før lørdag, og sånn skal det jo ikke være, men på grand prix så merket jeg at hadde jeg hatt en fele så hadde jeg tatt den fram, og jeg var med på allsangmaraton, og paljettene satt løst og jeg var med på festen og jeg synes det var UTROLIG morro at vi vant. Jeg satt jo med hjertet i halsen under hele grand prix, litt fordi jeg ville at Norge skulle vinne, men kanskje mest fordi det hadde vært helt krise hvis Island vant, som kom på en god 2. plass. Tenk hvis Island plutselig skulle arrangert Grand Prix til neste år? De ha'kke en krone, altså, de står til rett under arma i gjeld. Det hadde blitt sånn utendørs telt-grandprix.

Og så må jeg bare få kommentere Synnøve Svabøs kommentering av finalen. Hun hadde mye å si, det skal hun ha. Det var innimellom en pause på noen sekunder - i showet, DA kunne hun ha snakket. MEN nei! Hun venter til de begynner å snakke, da begynner hun å snakke. I vinnerøyeblikket velger Synnøve Svabø å snakke om puppene sine, det er vanskelig å konsentrere seg. Vi vinner Grand Prix for 3. gang i historien, det er 14 år siden sist, og så står det ei dame å jabbe om puppene sine??