Jobbkroppsjokk

Det har vært en sommer for minnebøkene. Juli har oppvist en svært godt temperert stil, og Norge viser seg å ligge i samme klimasone som Middelhavet. Nå har det blitt august, og jeg liker den tiden vi er i nå. Det er en hyggelig tid. Punkt en: folk er pene. Det er mye god hud, det er en del relasjonelle knuter som har knyttet seg opp i løpet av sommeren. Folk er lette i steget. Og så liker jeg den litt sånn kalde, krittaktige kulda som er like rundt hjørnet, selv om det er morgensol. Det er slutt på sus i serken og shorts, man må på med brok. Sesongen for småtykke, rørende hudløse bondestudenter som raver rundt i Oslo by for å gjøre seg kjent, er like om hjørnet. Du ser på dem at de kommer fra såpass langt oppe i en eller annen dal at det er sterkt å kjøre 11-trikken. De forsøker å se verdensvante ut, men du ser at det er en døl og en potensielt fremtidig senterparti-leder som står der og gjør seg kjent i hovedstaden. 

Det synes jeg er koselig. 

Og så er man litt skakk i kroppen. Man skal bli sivilisert etter snaue to måneder med dovenskap. Kroppen har bare dingla rundt siden midten av juni. Og nå plutselig skal man lenkes til arbeidets åk igjen. Og kroppen er bare rett og slett ikke vant til det. Så da blir det fort en protestbevegelse nå, som sitter oppe i en av nakkevirvlene og hyler "hva er dette for noe? Stress og mas? nei, sett meg fri". Gi meg barfot og saltvannsskrubbet sjelefred. 

Allikevel, det er høst. Alle tings begynnelse. Og slutt. 

2024 - per aspera ad astra

Enda en lekse i livskunst å arkivere, 2024 er på hell. På årets nest siste dag står det en epistel til Olav H.Hauge i Klassekampen. Jeg leser den med stor interesse. "Like viktig som å følge drømmen er det å følge strømmen i livet. Kanskje viktigere?"

Jeg kjenner diktet godt, "...det er den draumen...at livet skal åpna seg". Forfatteren av teksten reflekterer over at Hauge skriver godt om kanskje det viktigste spennet i mennesket, nemlig spennet mellom ensomhet og kontakt. Mellom bundethet og fri tilstedeværelse. Og om det å ikke våge. Og i det spennet har jeg stått i år, som en buestreng. For å parafrasere Einar Tambarskjelve i slaget ved Svolder: For veik, for veik, var dronningens bue. 

"Dette lyt du bera: at du ikkje strakk til, at du var vinglande som ei fjør, ikkje oddtung pil i den sterke vinden. Du kleiv ikkje bergi, rodde ikkje vatnet, drap ikkje dragen - du kom ikkje da ho, den einaste, ropa"

Det var slik det endte. Vegger reiste seg inni oss begge, og gjorde at vi ikke klarte prøven i øyeblikket hvor livet kan gripes eller ikke gripes. "Du visste ho kom. At ho laut koma. Og no var ho her. Du skalv, og gleda song i deg. Men di einsemd sette vegger høgre enn himmelen". 

På appen jeg nylig har lastet ned sier den at dette blir året hvor jeg skal lære å stole på prosessen. Å stole på prosessen ser jeg for meg er å la seg fange og bevege i en helt ny retning, ikke fordi jeg har planlagt det, men fordi jeg lar det skje. "Det er mange skjer i sjøen. Likevel vart det eit skjer som vart frelsa di". 

Å la livet gå sin gang, og stole på at det kan ta meg nærmere drømmen. Drømmen kommer fra en indre ild, jeg vil noe med mening her på jorda. Jeg tror kanskje jeg har gått meg vill i trange og altfor konkrete drømmer. Følge tanken - men ikke til den ytterste egg. Og plukk ikke hver en blomst på nyutsprunget hegg. Tenke, ja, - men la tanken styres av et varmt hjerte. Lete etter mening, - ja, men også være åpen for det uforutsette. Innestengt og bundet, ja, men også i stand til å la seg favne av en uventet vind. 

Spørsmålet nå blir om det finnes et annet menneske som også våger det. Å la seg favne av en uventet vind. 

Jeg tenker på at hun som akkurat nå aspirerer til å bli en dronning, hun har alle kvaliteter man kan ønske seg. Men har hun også motet?

På årets siste dag er jeg blid. Jeg har ingen ambisjoner for året som kommer. Jeg skal la det komme, tre stille inn i det, og forsøke.å.ikke.knuse.noe. 

La det gå, og la det skje. 

Savnet etter svar

Jeg våget spranget igjen. Jeg ble forelsket i deg. Det var et lidenskapelig forhold. Vi ble et diskuterende, humoristisk og levende par. Elektrisk. Jeg tok sjansen og satset på deg, etter å ha gardert meg veldig lenge. Dermed ble det veldig skummelt når en hyggelig situasjon, som hytteturen i Sverige, ble helt annerledes. Du forandret karakter og ble uforståelig i din væremåte. Forholdet ble utrygt. Tidlig ble jeg på vakt. Jeg skjønte at situasjoner med deg kunne raskt snu. Jeg lærte etter hvert, rasjonelt, at det ikke handlet om meg, men alarmsystemet i meg var vekket. Jeg oppfattet deg som litt selvmedlidende, at sykdommen og livet ditt og sånn var du, gjorde deg passiv og litt uhåndgripelig for kritikk. Og du så ikke hva tilbaketrekkingen din gjorde med meg. Du er lei deg fordi du synes synd på deg selv, men ser ikke hvor urolig og fortvilet jeg blir. Du røykla det ved å peke på meg, - min reaksjon var feil, eller jeg måtte kunne håndtere deg bedre, fordi du var statisk, hugget i stein. I våres hadde jeg helt sluttet å ha tiltro til mitt eget kompass. Jeg har overtilpasset meg i frykt for å miste deg. Igjen. 

 

Jeg opplevde ofte at du lurte deg unna situasjoner som var ubehagelige. Jeg også. Man må drive med kontinuerlig reparasjons- og vedlikeholdsarbeid for å holde alt i balanse og derigjennom sørge for at tilknytningsbåndet er intakt. Du dyrket ikke «oss», sammen med meg. Det er hardt for et følelsesmenneske som trenger å bli holdt og anerkjent. Du visste det ikke, fordi jeg sa det ikke, men i mine øyne har du sviktet, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle fortelle deg om savnet mitt. Eller, rettere sagt, jeg forsøkte å manipulere frem et svar, fortelle deg at det ikke var så viktig med lovnader og løfter. Det var det på en måte heller ikke, fordi ord, ville aldri kunne overbevise meg, når handlingene i mine øyne var så tydelig ikke-forpliktende. Det er mye stolthet i det, - jeg ville ikke vise deg hvor redd jeg var. Hvordan kunne jeg si hvor betydningsfull du var, når jeg ante at det ikke gjaldt den andre veien? Jeg ble oppgitt og lei meg. Det som vokste i meg, var at jeg ikke var betydningsfull for deg. Om jeg gikk eller ble? Hvilken rolle spilte det for deg? Du trengte ikke meg.  

 

Når du trakk deg unna, så svarte jeg med å bli pågående. Det er umodent. Din unnvikelse tror jeg handler om at du blir overveldet, og føler du har begrenset evne til å tåle de følelsene. Du har berettiget redsel for at følelser kan være farlig. Du ble med jevne mellomrom nummen, og gjorde usikkerheten din synlig for meg ved å forklare at «jeg vet ikke hva dette betyr, men noe galt må det være, ellers hadde jeg ikke følt det». Det er jeg ikke sikker på at er sant. De åpenlyse følelsene mine var å bli fornærmet og sint. De underliggende følelsene er frykt og sorg, - jeg kjente meg verdiløs, trist og lei meg og savnet deg som en trygg havn. Troen på at jeg er noe, ble rokket ved. Men jeg er stolt, og vil ikke trygle. Jeg blir også fortvilet, for hvis jeg ikke kan trygle, - hvordan skal jeg da nå deg?

 

Jeg skulle ønske du tok tak i meg. Jeg savnet det. Da du hadde det vondt, smerter i hofte, mistrivdes på jobben, hodepine, migreneanfall, så sviktet jeg ikke. Det er du som ikke vil ha min støtte, og det er nesten like ille. For hva betyr det? At jeg ikke teller. Jeg lurer på hva som egentlig rørte seg i deg? Hadde du ikke tillit til meg? Jeg følte meg utestengt, - uavhengig av dine grunner, som kan ha vært gode. 

 

Når jeg sier det er slutt, så lager du ingen vanskeligheter, men signaliserer tvert imot at du på en måte forstår valget mitt. Det er enda mer frustrerende. Jeg skulle ønske at du i oppbruddets time forstod at det er meg du vil ha, kjempet for oss, for meg, fortalte meg at du ikke kan leve uten. Du protesterer ikke en gang! Kanskje du følte en lettelse. 

 

Jeg vil lande med deg. Vi utfordret hverandre sterkt, men du forstår meg bedre enn andre vil gjøre. På ditt beste holder du meg og bekrefter meg på en måte ingen andre vil orke. En kjæreste som er varm og tålmodig kan nok være fint for de fleste, men ikke for meg som higer så mye etter å leve så sterkt at det nesten gjør vondt. Du gir næring til vekst- og føletrangen slik ingen andre gjør det. 

 

Du er krevende, og jeg elsker det. Jeg har aldri ønsket meg lett. Jeg elsker deg. 

 

Jeg trenger at du kakker på skallet mitt og henter meg frem. At jeg slipper å være unnvikende og vag for å ikke skremme deg, ville vært befriende. Det har vært veldig vondt å føle at du motsetter deg etableringen av et sterkt «vi». Jeg lengter etter å bli utforsket. 

 

Tilbaketrekningen og vegringen din mot fortrolighet og nærhet utløste resignasjon og tilbaketrekning hos meg. Er alt for seint nå?

 

Hva trenger du? Egentlig? 

Hvor vil jeg med dette? Jeg vil at du skal forstå at jeg ikke vil at det skal være slutt. At du har en sjanse, til å reparere. Men du må gripe den. Du kommer ikke til å gripe den. Du er for redd for å dra meg inn i noe du ikke kan love. 

 

Håpet må dø for at jeg skal kunne gi slipp for godt. Hvordan i helvete skal jeg kvitte meg med håpet?

 Det er så mye lettere å få andre til å elske deg, enn å elske deg selv. 

Kunsten å gi slipp

Vi er annerledes og ikke lenger det vi var før den bedrøvelige gårsdag. 

- Samuel Beckett

Du er et brilliant menneske. Det er jeg usikker på om du til det fulle forstår eller har begreper om. Antakelig like greit, for du kunne komme i skade for å bli for høy på deg selv. Akkurat som at diamanter bare kan formes av karbonatomer som utsettes for et formidabelt trykk, kan det være fristende å tro at mennesker også, som deg, har blitt til en diamant på grunn av det store livstrykket du er formet av. Du er virkelig en av en million. Helt rå. En skatt. Du er det mest spennende mennesket jeg har møtt. Du har fått hjernen min til å slå saltomortale mange flere ganger enn jeg har tall på. Du har overrasket meg, igjen og igjen. Du er rastløs og trygghetssøkende, om hverandre. Jeg har aldri skjønt deg, - og det har holdt meg nysgjerrig. Det er ikke utilgjengeligheten og usikkerheten jeg har elsket. Det er gåten og glimtene av det som finnes bak alle speil. Det finnes så mye liv i deg og rundt deg, at det er meg helt uforståelig at du har ønsket døden. Jeg synes jeg ser så mye i deg, som du ikke ser. Det er lett å tenke at det var bare ønsketenkning, eller forvirret tale i ørkenen, men jeg tror ikke det. Jeg tror det finnes. 

Jeg forlot deg. For å unngå å forsvinne, tror jeg. Så da måtte jeg forsvinne fra deg. Som jeg elsker. Jeg voktet så mye på dine ord, ansiktsuttrykk, stemmeleie, at jeg ble lei meg av det. Jeg ble en innbitt forfølger i mine fortvilte forsøk på å nå frem til deg. Veldig mange ganger opplevde jeg å måtte avhjelpe og tåle dine kompliserte følelser. De gangene jeg trengte det samme, følte jeg at jeg måtte riste det ut av deg. Jeg har følt meg så mye ensom, og redd for at du ikke er glad i meg, for at du ikke egentlig vil ha meg. Din stadige ambivalens, for og imot, ble for meg, utilsiktet av deg, ganske tyrannisk. 

Den søndagen, kom jeg til punktet Clark Gable også kom: "Frankly, my dear, I don't give a damn". Jeg var ferdig med å overtale meg selv til å tro at du var i stand til å slippe meg inn. Jeg hadde blitt enig i at jeg var storforlangende, men nå var jeg ikke enig lenger. 

Jeg tror jeg så at vi skulle ha godt av hverandre. Du, en virvelvind, et kraftsenter, en terrier. Jeg, et stormens øye, en rolig havn, sterk, men ikke ubøyelig. Det ble jo ikke sånn. Jeg veksler mellom et ønske om å kjøre et spett innunder hver eneste grunnstein i mitt eget indre, vippe dem rundt med brutal makt, for å lete etter om det finnes svar på hvorfor jeg ikke kan være kjæreste med deg, eller noen av de andre jeg har prøvd å være kjæreste med. Det har gått dårlig hver gang, og den største fellesnevneren i alle mine forhold er jo meg. Eller har det med typene jeg faller for? Eller er det bare uflaks? Jeg orker ikke at det bare er uflaks. Andre ganger tenker jeg at dette er av det gode. Nå finnes det plass til den som faktisk er riktige for meg. Det ville vært synd om du holdt den plassen, når det ikke er deg jeg skal ha. Det er bare at du føltes så riktig. Det er så mye som er riktig. Typen du er, tiltrekningen, det seksuelle og intime, samtalene, opplevelsene. Jeg kan liksom ikke tro at noe som føltes så riktig, ikke er det. Selv om jeg vet at følelser er det mest svikefulle som finnes. Nå tror jeg ikke lenger at det finnes noe du kan si eller gjøre som gjør det godt igjen. Du har brutt så mange ganger, at nå knakk det. Jeg kan ikke skjønne at du ikke skjønner at du har alvorlige ting som du må ta ansvar for. 

Det er ting jeg aldri har sagt høyt til deg, og som til det fulle er betegnende for akkurat hvor absurd følelser kan være, hvor plastisk forelskelsen gjorde meg. Jeg har aldri følt meg så sterk og så svak for noen: jeg var faen meg klar for å kvitte meg med både katte, hus og hjem. Jeg vurderte å fri. Jeg hadde så lyst til å gifte meg med deg som forelsket. Nå var det jo en herrens lykke at jeg har vært ute en vinternatt før og ikke gjorde noen av de tingene. 

Da vi møttes var du på utkikk etter litt action i livet, absolutt ikke en kjæreste. Å veie for og imot er ikke så uvanlig, men den ambivalensen som etterhvert kom til syne har plaget meg. Du har ofte sagt at du er misunnelig på meg fordi jeg vet hva jeg vil. Og det er sant. Jeg vet faktisk hva jeg vil. Jeg vil ha en kjæreste. Jeg har plass i livet mitt til en kjæreste. Jeg vil ha et livsvitne, et annet menneske som er i min krok av verden, som ser ting i meg, som jeg ikke alltid ser selv. Som jeg både er forelsket i, tiltrukket av, og som kan være en samtalepartner i alt som skjer. Som kikker opp fra avisa når stemmeleiet mitt tilsier at noe er i veien, snur seg mot meg, og oppretter kontakt. Som feirer øyeblikket av at noe helt uventet koselig har skjedd, eller som kan irritere seg sammen med meg over at folk er ubrukelige. Og som kan elske meg, for den jeg er. Med hele seg. Det kan ikke du. Og det gjør meg så forbanna rasende. 

I motsetning til deg, som ikke våger eller vil, kan eller får til, å la deg overraske av livet. Jeg skal innrømme at jeg lette mye etter betryggelse og forsikring i dette forholdet. Kanskje burde jeg leita etter det motsatte. Du ble. Og du stod ved. Hadde jeg leita etter tegn på tvil, så hadde jeg ikke funnet så mange i starten. Tror jeg. Hva kan jeg ta feil om? Hva kan endre seg? Det kortet som gjorde størst inntrykk på meg, var da du siterte et dikt som sier at du ikke visste at et annet menneske kunne føles så urfett, at du kunne hente energi. Det var sånn det skulle være. Hva endret seg? Var det meg eller deg, sikkert oss. De ordene som har skuffet meg mest er din beskrivelse av meg. De ordene kunne vært skrevet av hvem som helst, med kun overfladisk kjennskap til meg. Jeg husker jeg tenkte at hvis det er sånn du ser meg, vel så er jeg helt ordinær i dine øyne. Du har i løpet av et år ikke lært så veldig mye om meg. Og du ser veldig lite av hvem jeg er. Har du ikke hatt tid til å ta inn over deg mer enn dette? 

Livet med deg ble en kamp. Først en kamp om å ikke bli forlatt. Fordi jeg var for kjedelig, for lite, tenkte jeg. Så ble det en kamp om å ikke gi opp. Jeg har prøvd så hardt å holde motet oppe, få plass, ta til takke med mindre plass enn jeg synes jeg fortjente. Og hver gang det ble inngått kompromisser var det en av oss som forstrakk oss, og måtte leve med en indre dissonans. Jeg tror at for deg så er livet en kamp. Eller, på sett og vis er det det for oss alle. Fult av skuffelser, smerte og dritt. Når alt er dritt, må vi ta ansvar for at vi velger den dritten som det gir mening og glede å mestre. Jeg trodde veldig lenge at jeg hadde mulighet for å stå i den kampen sammen med deg. At du ville det, en del av meg tror kanskje fremdeles at du egentlig vil det. Allikevel må jeg kanskje innse at du faktisk ikke vil det. Det som skjærer i meg er at dette ligger i dine hender, og jeg tror ikke en gang du har forstått akkurat det. 

Jeg føler sterkt og stort - både mørke og lyse følelser, men jeg opplever ikke at jeg er i mine følelsers vold.  Jeg forsøker å bruke det som et kompass, selv om jeg ikke alltid lykkes. Du føler også sterkt, - og det tiltrekkes jeg nok av. Det forstyrrer meg, og jeg trenger å bli forstyrret for å føle at livet har mening. Du fikk meg til å føle at jeg vokste, utvidet meg, svevde, og da var det ingen andre jeg heller ville være sammen med enn deg. Så forandret det seg til at det har vekslet vilt mellom lykke og ulykke, glede og fortvilelse, ro og uro - så da har jeg nesten ikke vært i stand til å gå fra deg, fordi disse følelsesstormene har knyttet meg til deg. Noen ganger lurer jeg på om jeg møtte deg med for mye toleranse? At du ikke akkurat ble glad av å få herje så fritt. Eller la jeg for mye på deg? At du skulle oppfylle for mange av mine behov? Jeg blir aldri klok nok. Jeg drømmer fortsatt om at vi kunne klare å gjenerobre hverandre, gjennom å slippe hverandre inn i det innerste.

I min bok så har vi hatt det dårlig, hver gang du har hatt det dårlig. Første gang det skjedde var på hytta i Sverige. Da foreldrene dine skulle komme, og du plutselig virket fraværende og langt borte. Jeg ble utrygg og reagerte deretter. Neste gang var i Moss. Da valgte du å komme til meg, og fikk noen dager som jeg så på som et fremskritt. Jeg fikk være rundt deg, selv om du hadde det dårlig. Jeg synes jeg taklet det bra. Vi malte, du perlet, jeg lagde mat og koste med deg. Jeg synes det tegnet til at du slapp meg nærmere. At jeg kunne se deg, også når du ikke hadde overskudd og var full av lys og liv. For jeg var nemlig tiltrukket av deg også når det var ganske mørkt og tungt. Skammer du deg over å ha det sånn? Jeg gjorde det da jeg hadde det tungt.  Så var det valg av nytt prosjekt, og førjulstid hvor du var sliten, L skulle følges opp på skolen, - du gjorde så godt du kunne sa du, men det var aldri godt nok for meg, sa du. Jeg tror ikke at det var din intensjon, men det har herjet ganske godt med meg. At det var hos meg feilen lå, at jeg måtte gå i meg selv. Deretter et prosjekt og et arbeidsmiljø som var vanskelig for deg. Så kom hofte og hodepine, kvalme og anfall. Deretter angstanfall. Dager med caps og solbriller. Så, innimellom der, har det vært fantastisk. Det er dager med deg jeg kanskje aldri vil glemme. Dager hvor jeg har følt at vi har flyttet fjell. Dager hvor jeg har følt meg så sterk og hvor vi har vokst synlige centimeter i samtaler som har vært så ærlige, og så vakre. Jeg synes det er vondt at vi aldri skal drikke kaffe i senga mer. Noen ganger håper jeg lykken treffer deg som en kule i ryggen, - fordi du har snudd deg og gått andre veien. 

Det som gjør meg mest trist og ikke minst rasende er på en måte at alt er ødelagt nå. Vi fikk en sykt god start, vi to. Jeg er fortvilet og så sint på deg for at du ikke ser hva vi har, og for at med deg så forsvinner også alle morsomme minner. Jeg har ingen å le med over en kelner som mister munn og mæle i stemningen som var mellom oss: "Jag tappede" - altså det var fuckings elektrisk. Når to mennesker møtes, så er det blanke ark. Alle muligheter ligger helt åpent, ikke et vondt ord har falt mellom oss, ingen kontaktsbrudd, ingen dårlige hensikter, ingen mistenkeliggjøring, ingen verkende banesår. En kollega sa at kjærlighet er kjærlighet, men forhold er maktkamp. Det har ofte føltes sånn, synes jeg, mellom oss. Som at det ble en maktkamp, hvor vi begge tapte. Synes jeg. 

Du trenger å gjøre noen endringer, for å være sammen med meg. For å være sammen med noen. Endringer er ulidelig smertefulle. Og ikke lett i det hele tatt. Det vil true hele din identitet og som du har aller mest lyst til å flykte fra. Nå peker jeg fingre på deg, vel vitende om at fire fingre nødvendigvis må peke på meg selv. Jeg ser og ser i speilet, for å oppdage bjelken i mitt eget øye. Jeg bare kan ikke se den. Det kommer ikke til å komme en kjærlighetsfe og drysse sitt stjernestøv over oss, og så blir det oss. Kanskje vi er helt riktige for hverandre, men timingen er elendig, har vi sagt. Det vet jeg ikke om jeg tror på. Jeg kan tro på at jeg trengte å møte deg, at jeg hadde noe å lære. Kanskje jeg skulle lære at jeg kunne bli stormende forelsket igjen? Kanskje jeg skulle lære at jeg kan beskytte mine grenser og ha min egen selvrespekt i bakspeilet mer enn jeg har hatt før. Jeg er altså så jævlig forbanna på deg fordi jeg tror jeg vil streve med å finne en som er en like god match, en med et like urolig hjerte, med like stor følsomhet. Vi har egentlig gode grunner til å holde sammen. 

Jeg lurer en del på hvordan du har det nå? Er du endelig fri, fra dårlig samvittighet, tvil og grubling? Føles det godt å ha fremprovosert et brudd, hvor du lot meg stå igjen som skarpretter? Savner du meg? Er det noe i deg som tenker at du kom til kort? Hva er din fortelling om hvorfor det gikk som det gikk? Går du tilbake til å date menn? Eller tenker du at du aldri mer skal ha kjæreste? Vil du helst være alene? Resten av ditt liv?

Og hva med meg? Jeg har det både bedre og verre? Midlertidig begge deler. Den sorte silluetten av kvinnen i mitt liv er tilbake. Hun har jeg ikke savnet. Er det godt å kunne legge alt til side, og få tiden til å gå uten å gruble og tenke på hvor du er hen akkurat nå? Å jakte på å gripe oppmerksomheten din, om det blir en god eller dårlig kveld? Ja. Savner jeg deg? Ja, både mer enn jeg trodde, og mindre enn jeg trodde. Men jeg savner deg. Det du og jeg hadde, er det veldig få mennesker som får oppleve. Det varierer hele tiden. Min fortelling om hvorfor det gikk som det gikk, var at vi aldri klarte å gjøre hverandre trygge på at vi hadde valgt. Og at grunnen til det handler om at du ikke visste om du ville velge meg. Du ble ikke sikker. Jeg fortsetter å lete, og jeg vil fortsatt ha en kjæreste. Jeg håper jeg ikke må leve resten av livet alene.   

Men det ser sånn ut. For hvem skal kunne måle seg med en diamant?

Slåbrok

Her forleden natt var det en av naboene med kort bo- og livserfaring, som hadde kommet i skade for å utløse brannalarmen. Alarmen gikk klokka halv tre, akkurat når man sover som best. Ute på plassen foran bygget ble jeg møtt av en mengde unge mennesker i morgenkåper og slåbrok. Selv hadde jeg antatt at nettopp røykutvikling i stekeovn var utløsende årsak, og tok meg tid til å ta på meg tøy som gjorde at jeg ikke frøys. Dette ville ikke være første gang at en godt stekt Grandiosa tilberedes nattestid med denne konsekvensen: at vi alle sammen må ut midt i natta. 

I etterkant har jeg tenkt på at jeg aldri har eid en morgenkåpe eller en slåbrok. Dersom vi kan anta at byggets leietakere, i alderen 20-26 er representative for en annen generasjon enn den jeg tilhører, ble jeg nysgjerrig på slåbrokens historie, og hvorfor jeg aldri har tenkt at jeg trenger en. Jeg kan heller aldri huske at noen i min familie har eid eller båret en. I løpet av min korte fartstid i overklassen kom jeg imidlertid i befatning med plagget, hvor dette var vanlig til morgenbad og søndagsfrokoster. Er det et endetidstegn at dette tilsynelatende er blitt allemannseie?

En slåbrok i tykk bomullsfrotté ser unektelig både komfortabel og myk ut å omgi kroppen med. Dette uformelle, frakkelignende klesplagget med belte i midjen, er særlig brukt i kombinasjon med pyjamas og brukes fortrinnsvis i tidsrommet mellom at man har stått opp, og frem til man skal til med dagens gjøremål. Altså mellom sovetid og arbeidstid. Min hypotese er at det ikke historisk sett har eksistert noe tid mellom disse to tilstandene der jeg kommer fra. Enten så ligger du i sengen, ikledd pyjamas, underbukser eller ingenting, og det er tid for hvile. Eller så er du påkledd og klar for å gjøre et slag. Man går simpelthen ikke rundt i eget hjem uten ambisjoner om noe annet enn å tøfle formålsløst rundt i silke og myke gevanter. Det er for de finere treknivene.  

Hustruer 2024

Er du en av dem som fortsatt står opp om morgenen for å dra på jobb, er borte hele dagen og jobber seinvakt, nattevakt, -jobber til og med helligdager kanskje? Hvis du fortsatt ikke har hivd deg på trenden med tradwives, slowliving eller online business? 

Da har jeg bare en ting å si til deg: Taper! Neida. Takk.

Jeg kan med sikkerhet si at om du er a modern wife, så tilhører du ikke samfunnets altfor privilegerte eliteklasse. Du har ikke giftet deg inn i sådanne gemakker heller. Du jobber kanskje i et typisk kvinneyrke, i trøste-og bære-bransjen, som er dårligere betalt nettopp fordi de fleste av kollegaene dine er nettopp kvinner. Du er kanskje singel, skilt, alene-mor, godt gift, lesbisk, eller deler boliglån med en type som har en helt gjennomsnittlig norsk lønn. Du har kanskje dårlig samvittighet for å stresse rundt for å få endene til å møtes, kjenner tidsklemma klemme juicen ut av deg, tar det tredje skiftet hjemme eller ikke? Vel, nå skal vi altså i tillegg baske med en gruppe som tar sekstimersdagen, 4-dagers uka for egen regning, heller sement i kjønnsrollemønsteret og sender seg selv i en tidsmaskin tilbake til 50-tallet. Mens alle vi andre må løpe bittelitt fortere. Takkskarrufaenmegha. 

Til trad-wivesa: Ikke kom og fortell meg eventyr om at du har akseptert en levestandard med litt færre kvadratmeter eller litt mindre flottesen-flott, fordi du er opptatt av at en lavere levestandard vil gagne både klimaet, naturen og fremtidens generasjoner. Du har sett på dine overarbeidede medsøstre i offentlig sektor som er i ferd med å knele, og gitt dem en skikkelig lang langfinger. Og så har du tatt en 360 fuck you til alle kvinnene som du står på skuldrene til. Og så har du sagt ja takk til gjærbakst, friske blomster og snuppete greier. 

På 60- og 70-tallet forlot kvinnene hjemmet til fordel for arbeidslivet. Vi fikk riktignok outsourcet barneoppdragelsen, med barnehager og seksåringene inn i skolen, som ikke har vært udelt positivt hverken for de av oss som jobber der, eller for barna. Men i sum, så har det vært udelt positivt at 50% av befolkningen ikke var avhengig av å gifte seg og forbli gift med en fra den andre halvdelen. 

Jeg er hundre prosent for at flere av oss burde hoppe av karusellen. Men det bør være et kollektivt og regulert hopp vi bestemmer oss for å gjøre som samfunn. De som setter seg i livbåtene nå, er de samme som satt i de første livbåtene da Titanic sank. Ta inn over deg fakta: du har gjort deg fullstendig avhengig av din mann. Du bør ikke ha en eneste bekymring for en eventuell skilsmisse eller at mannen din dør ung, for da er du fucked. En hver får velge for seg selv, det problematiske er at du strammer knuten for alle oss andre også. 

I et samfunn hvor den materielle velstandsutviklingen har nådd et så høyt nivå som hos oss, så hadde det vært helt topp om vi alle sammen kunne velge et mindre stressende liv med færre materielle goder. Det er svært mange i systemet som tjener grovt på at vi er skikkelig stressa, nokså ulykkelige og uten overskudd til å engasjere oss i de viktige tingene. Ikke minst skaper det arbeidsplasser, fortjeneste, nyinvesteringer og teknologisk innovasjon som mennene kan forsørge konene sine med. Så da får vi et ørlite økosystem på toppen med avbalanserte fruentimmer, veltilpassede barn og noen menn som nesten må løpe videre i hamsterhjulet. Det gagner ikke fellesskapet og er selve definisjonen av usolidarisk.

Anja Breien kom med filmen Hustruer i 1975. I 1985 kom Hustruer - 10 år etter. 50 år seinere er det altså noen som synes å ha tenkt at kvinners levestandard bør bestemmes av mannens lønn og sosiale status.   

Stille samtykke holder ikke lenger.

Å se verden gå under, hver gang man ser et pride-flagg må oppleves svært dramatisk. Men jeg gidder ikke lenger å psykologisere nett-trollene, haterne, de trangsynte, som tilsynelatende også er helt vanlige folk. De er så i moralsk-fistel-bananas-modus, og i sine egne følelsers vold, at de nærmest må regnes som utilgjengelige for fornuft, rasjonelle tanker og appeller om ansvarlighet. Vi kan minne om at regnbuefamilien ikke er medlemmer av en homofil sammensvergelse, et internasjonalt pedofilt forbund, eller er representanter for en nymotens dekadens. Man kan peke på alt oppspinnet og selvmotsigelsene. Men det er ikke nok. Disse utsagnene er ikke logiske argumenter, eller påstander om faktiske forhold, men et forsøk på å utslette logikken og fakta. Så fort skamvettets fortøyningen er kuttet, blir det enkelt å sitte i skyttergravene med hver våre fortellinger. Fyndordene om at alle saker har to sider, er bare fornuftig så lenge begge sider aksepterer at det finnes fakta om verden. At de som sprer hat misforstår verden, innebærer imidlertid ikke at de ikke kan endre den. 

Det var 1.juni i går og starten på sommeren og pride-måneden. Den ble mer av fjoråret. Ordskiftet er tuftet på følelser. «Hvis du ikke vil være enig med meg, slår jeg skallen inn på deg». Jeg får lyst til å ta frem lærerblikket, legge pekefingeren til leppene på en måte det er umulig å misforstå. Hsssssssjjjj! Det blir altså ikke Sodoma og Gomora over hele linja selv om jeg er kjæreste med en jente, eller barn har foreldre av samme kjønn, unge mennesker stiller spørsmål ved om de er jente eller gutt eller ingen av delene. 

Historien er full av fornuftige, rettskafne mennesker som med rette blir sjokkert når onde krefter tar mer plass, skygger for solen og stiger til makten. «Tiden er gått av ledd», sier Hamlet. «Fordømte kår, at jeg ble født til å lege for dens sår». Jeg tror mange fortsatt er overbevist om at fremtiden er mer av det samme. Akkurat det er ikke så jævla gitt. 

Hvis det er sant at vi alle er individer, har hver enkelt av oss én stemme og hverken mer eller mindre vi skulle ha sagt. Grunnen til at de som føler seg redde og sinte og moralsk overlegne på vegne av barna høres så fryktelig godt, er jo at det er så stille på andre siden. Det er så stille fra alle dem som ønsker seg et finere, rausere, varmere og bedre samfunn. 

Så, slutt å vær så innmari sjokkert og overrasket. Snakk høyt, og T Y D E L I G. For. Nå. Gjelder. Det. Å Følge. Med. I. Timen. Nå er det faen meg på tide at jeg og du og du og du, og alle, tar oss kraftig sammen. Tiden for å trekke på skuldrene, riste på hodet, sukke «Tenk at i 2023…», være i koma, er definitivt over. Å forstå et øyeblikk innebærer å se at man har muligheten til å skape et annet. Det er sant at de fleste vil ha frihet for alle. Du og jeg er i verden, vi finnes. Jeg er lesbisk. Du er heterofil. Hen er hen og sånn er det. Vi kan endre verden og vi kan bli bedre. Svaret på hva som gir en bedre verden er majoriteten enige om: mer frihet til alle. Mer frihet til de av oss som tilhører regnbuefamilien, gir ikke mindre frihet til noen andre. Det er ikke kake. 

Juni bør gi deg virketrang, naturen står i full blomst, - Hamlet avslutter med: «Nei, kom, så går vi sammen». Ta på deg et regnbuearmbånd, oppdra ungene, oppdra slektninger, gi endog litt kjeft, opplys deg selv, skaff deg et språk for å snakke om ting du ikke forstår eller er enig i. Flagg. Møt opp. Avlegg Pride-paraden et besøk. Vær nysgjerrig, og insister på å forandre verden framlengs, ikke baklengs. Jeg trenger deg. Vi trenger hverandre. Sett sinnet i kok, og hjertet i brann. Og omsett energien til kjærlighet og betrygg verdens skeive om at du er på lag, på ballen. 

Kapittel 1 - Superciliae

Hvis dette skal være en kartlegging av min lesbiske tilblivelse, finnes det ingen løs tråd å begynne å nøste i. Jeg leste ikke en gang "Uten en tråd" i adekvat alder. Og det vil nok  være oppsiktsvekkende lesning for min mor at det ikke finnes noe utspring, ikke noe prisme med et nullpunkt hvor man kunne brukket regnbuen til khaki. Jeg vet ikke om det er medfører riktighet, men jeg mener bestemt at Christine Koht skal ha sagt at det finnes to typer lesber: "De som er født lesbiske, og de som ble det på folkehøgskole". Et sterkt sitat, all den tid folk ofte er opptatt av å både tid og stedfeste, når avviket har oppstått. KrF vil gå inn for en umiddelbar strykning av statsstøtte til folkehøyskoler, også de kristne, - dumt å ta slike sjanser. Jeg synes det er meningsløst å snakke om fødsel, men folkehøgskolen var min renessanse. Det ble aften og det ble morgen, i den syvende himmel. 

Jeg begynte med å hate henne. Hate er for sterkt. Jeg bare kunne ikke finne ut av hvordan jeg skulle gripe det hele an. Jeg hadde blitt rammet av en naturkatastrofe, og det er jo gjerne ikke noe man omfavner. Jeg skjønte vel kanskje ikke helt hva som hadde rammet meg, men det er slikt man kan ane. Amor fati, - elsk din skjebne. Nå nei. Første instinkt er å unnslippe. Jeg ringte hjem til min mor og fortalte at dette så mørkt ut. Å skulle dele 12 kvadratmeter med et menneske så ulikt noe jeg noen gang hadde møtt, det var ikke bærekraftig. Kunne det ha blitt forvekslinger i søknadsbrevene. Var det ikke flere landsens jenter igjen, og så ble bymusa og fjellmusa parret opp? Jeg var mistroisk til dette prosjektet.

- Skal du ha med deg maskara på linjetur til Turtagrø?

- Ja?

- Jaha. 

Jaha. Det var for mye. 

Men min nysgjerrighet tiltok. Jeg likte å høre henne snakke. Det var noe i seg selv. Stemmen som kjælte med ørene mine, og fikk det til å krible i meg. Hun snakket politikk, om amerikansk imperialisme og kapitalisme, mens hun drakk kaffe. Selv drakk jeg ikke kaffe og skjønte at det var noe jeg sporenstreks måtte lære meg. Jeg var imponert. Alt ved henne begynte å imponere meg. Hun gikk i tettsittende klær, høye hæler, og SU-merke. Sosialismens honningfelle. Og hun gikk som om hun betraktet verden som en scene. Det varte ikke så lenge før det aller beste jeg visste var å ligge på ryggen, med hodet i hennes fang, mine tindrende blå helt forsvarsløse i møte med hennes øyenvipper som diskre både skjulte og åpenbarte en oase av mørkt kvinnelig begjær. Som om Birgit Bardot var et kamera med slow motion lukkertid. Det foregår en eksponering i perioden lukkeren er åpen. Og jeg var uhyre sensitiv for det lyset, skulle det vise seg. 

Det var tidlig 2000-tall og estetikkens diktatur gjorde at vi alle lå under for pinsetten. Hvis dette var den intimiteten jeg kunne få, ja, så fikk det være det. Jeg lå der i fanget hennes, stadig oftere. Den ilende korte smerten i det håret forlot hårsekken var for kjærtegn å regne. Vi kom nærmere hverandre. Vi satt slik klisjeen er, våkne om natten, med betroelser og livshistorier. Vi vevde bilder av vårt eget liv, med ord, og holdt det opp for hverandre. Og slik spant vi oss et nett av tråder som ble et vennskap. 

- Du kunne het Ragnhild. 

- Ragnhild? Hvorfor det? 

- Ja, Ragnhild eller Rakel. Noe på R i hvert fall. 

- M..

- Du passer til å hete noe på R.

Jeg var enig. Jeg burde hatt et navn som begynte på R.

Jeg fikk meg kjæreste. Jeppe fra Danmark, med jyllandsk dialekt, så litt vanskelig å forstå var det, men ikke uoverkommelig, synes jeg. Han var 26 år og hadde seilt jorden rundt, og jeg synes han var flott. Det tror jeg han synes om meg også. Det uheldige for ham var selvsagt at jeg var med på leken helt til det kom til å skulle bli penetrert. I det penis skulle inn mellom bena mine, lukket perleporten seg for hans erigerte lem. Takk, men nei takk. Fjellapen lot seg ikke hverken lokke eller lure.

Å dele 90 cm bred seng med to meter lang mann, det må alle forstå at leder rett i lesbiskhet. Det er åpenbart at 1,5 meter med kvinne er mye mer praktisk. Og er det noe vi lesbiske er så er det praktiske. Det var bare det at han var utvekslingsstudent og reiste tilbake før det ble jul. Og det var bare det at den tivolifrosken jeg skulle ha til minne om min danske prins, raskt ble glemt. Og det var bare det at jeg ikke så rent sjelden ikke sov i min 90 cm brede seng. Nå tror du kanskje at jeg sov i min venninnes seng. Jeg gjorde ei. Jeg sov på sofaen i fellesarealet, fordi nettopp min venninne hadde det med å ha mannlig selskap om nettene. Særlig natt til søndag befant jeg meg oftere enn jeg likte, under et pledd på en 90-tallgrønn hjørnesofa, som var fort kort i begge ender. Det jeg allikevel kunne finne glede ved var de lørdagsnettene jeg ikke  ble liggende på sofaen. Jeg begynte å betrakte de kveldene som en triumf. 

Etter hvert fikk jeg nyss om at søsteren til en annen jente på skolen var lesbisk. Jeg vet ikke riktig hvordan konklusjonene ble trukket, men det ante meg at slike tilbøyeligheter kunne nedarves, så dermed gjorde jeg mitt beste for å kline med henne når hun var full nok. Det viste seg at også hun hadde mer sans for pikk.

Ingen røyk uten ild. Jeg elsket henne. Denne erkjennelsen kom jeg til bærende på en orientalsk lampe, i en bakgate i Sousse i Tunisia. Her fantes et virvar av boder, verksteder, spisesteder, kafeer og andre små etablissement, - et nettverk av trange smug og gater. Lik irrgangene i ens eget hjerte, for å si det litt pompøst. Det er eksotiske kulisser for erkjennelsen om å ha tapt slaget, men feste håp om vinne krigen. Der gikk jeg, som en logrende hund, bærende på en lampe, som ikke var min, men hennes. Fra da av var jeg en lakei. Vi skulle tilbake til hotellet, og kvelden nærmet seg

Pinnsvinets år

Det er allerede blitt en utslitt klisjé, men dette året har vært annerledesåret. Det begynte bra. Optimistisk skue fra toppen av en blokk, fyrverkeri og champagneglass. På terskelen til et nytt tiår. Januar var mild, og selv om vi kom et knepp nærmere tredje verdenskrig da lederen av den frie verden fornærmet generaler i fjerne ørkenstrøk, gikk verden i kuleformet bane rundt sola. Vi drev med friluftsopplæring og fylkessammenslåing. Så begynte det å komme foruroligende nyheter fra et hittil helt ukjent sted i Kina. Wuhan. Det var noe med flaggermus og beltedyr, men i Kina er det natt når det er dag her. Selv når fargeglade reise-brosjyrer med sol og blått Middelhav tok til å ulme føltes det relativt trygt her på nordkalotten. Hasardiøse italienere på skyggefulle ristoranter overgrodd med grønske og cypresser, - folk som viser storslagen entusiasme i edru tilstand, hva vet vel de om smittevern og viruspandemier. Så kom det urovekkende rapporter fra Nordens paris. Verden rykket stadig nærmere. Den sjuke ble resolutt putta i karantene, og man kunne jo ikke regne med annet. Man reiste ikke til Midtens rike just nu. Det kunne en hver forstå.

Det kom et skip til Bjørgvin i 1349, og så kom det et fly til Gardermoen i mars. Skiturister fra alpene. Nå knakkade det på døren her hjemme også. Jeg kan huske en tiltagende uro. Hendene ble sårere og tørrere og det ble spekulert og kritisert, man visste lite og VG fikk en egen rubrikk øverst på nettavisen, med smittetall, som man fulgte med argusøyne. Argusøyne var knapt tilstrekkelig for hvordan man begynte å overvåke egen helse og kropp, for ikke å si andres. Nys og host, ble ikke lengre møtt med prositt og unnskyld meg, det ble gått i buer og man satte øynene i folk som så mye som kremtet på toget. Å være ute blant folk begynte mer og mer å minne om fallskjermhopping, hvor man ikke var heeelt sikker på om skjermen ville åpne seg. Så stod statsministeren på TV og sa at nå stenger vi ned. 12.mars, en dato for historiebøkene. Nå var det farlig. Livet skulle foregå hjemme i uoverskuelig fremtid. Herfra og ut har vi opptrådt som pinnsvin. Vi rullet oss sammen, i påvente av at krisen skulle gå over. 

Mars måned var det 30 påmeldte i kappløpet mot vår. Selvberging var aktualisert og det skulle ikke stå på tomater. Vi bygde kjærlighetspalass på vår lille balkong, som vi i takknemlighet har utbygd til den reineste edens hage. I all forlegenhet stod vi faktisk å klappet for helsearbeiderne våre. Ikke at de ikke fortjener både akklamasjon og lønnspålegg i år, men så unorskt dro det seg til. At vi stod rett opp og ned og klappet på hver vår lille altan. Det var en slik øredøvende stillhet i gatene, Oslos gater ved tømt for folk. Jeg kan huske at jeg krysset gata hvis det kom folk i motgående fil på fortauet. 

I mai hadde vi slått ned utysket, og vi skulle smått om sen åpne samfunnet igjen, som det het. Vi dro på kortreist ekspedisjon i telt, som vi i anledning Norgesferie hadde skaffet. For å hermetisere smaken av sommer, som i år ble kort, og prematur i juni, fant vi utømmelig kilde til vinterens solforråd og sommerens eliksir midt på i krysset. Kan nok ikke røpe hvor det står, da må jeg drepe leseren. Pride ble i år feiret på skjerm i det gamle Deichmanske bibliotek, jeg dristet utpå med en pils, men savnet å kunne danse stolt og fri i Oslos gater og være i en sky av regnbuer, glitter og kjærlighet. Sakte, og ytterst beskjedent utvidet vi nedslagsfeltet for ekskursjon. Det nye hovedbiblioteket i Bjørvika, Lutvann, Toten, Hadeland. 

Utsjekk

Utsjekk er et pedagogisk virkemiddel i skolen, som kan, brukt riktig, gi lærere en viss oversikt over hva elevene sitter igjen med, etter timen. Jeg betviler at vi er ferdig med COVID-19 og det er for tidlig å foregripe begivenhetens gang og skrive corona inn i historiebøkene. Men skole-Norge har fått første leksjon i hvordan fremtidens skolehverdag kan se ut. Kanskje også andre og tredje leksjon i hvordan en fremtidens skolehverdag bør se ut. Og vi har sjekket ut av hjemmeskole, som allminnelig utdanningstilbud, for denne gang. Da Erna stengte Norge 12.mars var det veldig mye som gikk fra fast forward til slow motion. Vi har levd i ulike hastigheter i denne perioden, og for oss i skolen, er det veldig mange som har jobbet mer enn noen gang, og som er mer slitne enn noensinne. Digitaliseringen har gitt oss turtall fullfartforover. Det vi har lært, bør vi nå omsette til å lande noen tøysete skoledebatter.

Det digitale plasteret

Jeg vet at det rundt omkring på kommunehusene har ligget skrivebordsplaner om hvordan vi skulle komme oss over på digitale plattformer, eller i hvert fall lære oss det. Det var 2-årsplaner og 5-årsplaner. Vi klarte det på ei helg i mars. Fordi vi måtte. Kollegaer som tidligere har gått i skjermsparermodus i fjeset når vi har snakket om å konvertere word-filer til pdf, kan plutselig produsere innhold til Youtube. Må man så må man. Det er det som skjer i krise: man kan få til akselererte endringer i høyt tempo. Ting kan skje veldig fort. Facebook-grupper for deling, faglig og pedagogisk diskusjon har eksistert en stund, men aldri har vi hatt en slik ånd av sharing is caring. 60 000 lærere har samarbeidet om å få hjulene til å snurre i maskineriet. Så at skolen er verdens tyngste skute å manøvrere, endre og skape innovasjon i. Javel. Coronakrisen skaper en ny situasjon. Vi har fått en del blanke ark, fordi det er så mye som har blitt nullstilt, og så har den digitale kompetansen økt så voldsomt. Nå skjer digitaliseringen på en brutal og rask måte, men det skjer. Litt som plasterlappen det er best å rive av. Smerten over endring gir seg veldig fort. Vi har oppdaget, rett og slett fordi vi har blitt tvunget til det, at det ligger uante muligheter i hverandre og i skjermene, ubrukte sådann. Vi befinner oss nå i en liminal fase, mellom to tilstander, hvor vi er litt usikre, men åpne. Vi har muligheten til å tenke nytt om undervisning. Og hurra for det. 

Lekser er ferdig snakka!

Det har vært skrevet spaltemeter på spaltemeter, og Bent Høie og Guri Melby, har lagt ansiktet i alvorlige folder, og snakket om de sårbare barna. De som ikke får til hjemmeskolen. Mange årsaker til det. De har ikke foreldre som kan hjelpe til, enten pga.språkbarrierer, eller fordi foreldrene må på jobben. For mange gjelder begge faktorer, fordi krisen har vært en påminnelse om at veldig mange av de foreldrene som ikke har norsk som morsmål, jobber i de yrkene vi er aller mest avhengige av i krise, nemlig renholdere, butikkmedarbeidere, i helsevesenet. Årsaken til «lav mestringsgrad» i hjemmeskolen kan også være konsentrasjonsvansker, lesevansker, foreldre som ikke virker, som slår, som ikke holder ut, som ikke er der, som ikke har evnen til å vise omsorg og interesse i stor nok grad. Barna, som trakk tyngste lodd i livets lotteri; ubrukelige foreldre, har det vært snakket og skrevet mye om. Og da k a n vi IKKE, ved alt som er hellig, fortsette å sverge til det vi kaller lekser. Ærlig talt. Lekser er den hjemmeskolen vi har pålagt barna så lenge skolen har eksistert. Med nøyaktig de samme taperne som de barna vi har vært mest opptatt av å få tilbake på skolen nå. Lekser er en etterlevning fra omgangsskolen. Læring foregår i fellesskap, i samtale, i samarbeid, sammen med andre barn og minst én kompetent lærer. Vi må slutte med lekser. Det holder ikke vann lenger. Så debatten om lekser kan vi avslutte her og nå. Seieren går til «Nei til lekser». End of story.

For andre og tredje avsnitt henger sammen. Med digitaliseringen har vi nemlig fått massevis av kompetanse for hvordan vi kan utnytte tiden på skolen så mye bedre. Vi kan ikke lengre, med ren samvittighet, forklare stoff på skolen, for så å sende elevene hjem for å øve alene. Øving og trening må skje på skolen, sammen med en lærer, og sammen med andre barn. Forklaringen og undervisningen, introduksjonen til nytt stoff, - den spiller det liten rolle hvor skjer. Nå har vi fått det bevist. Vi kan ikke lengre skyve det foran oss eller føyse det unna med at «vi har alltid gjort det slik». Vi har andre erfaringer nå.

Dopdealerne fra Sehestedsplass
Det var nok mange av forlagene som vekslet mellom å smelle hodet i veggen og gni seg i hendene i midten av mars. De hadde gledet seg til fagfornyelsen. Endelig skulle de få solgt lærebøker igjen. Dinosaurene i Aschehoug, Gyldendal og Cappelen Damm Har blødd, - nå greide jo lærerne seg helt uten bøker. Digital task force was stronger than ever. De få fremoverlente så forretning med avkastning. Vi åpner alt! Hæ? Vi åpner alt! Og på få dager hadde de kastet seg på alle sammen. Forlagene har vært som dopdealerne under Vaterlandsbrua. Vi har fått første dose gratis. For jøje meg, vi har kunne boltre oss i læremidler og læreverktøy i denne perioden. Alt åpnet og hvis ikke det var vidåpent for alle, så fantes det kampanjekoder: «Corona20», og som gav oss nøkkelen til det forgylte læringsunivers. Vi har kunnet klippe og lime, sette sammen, bla i digitale bøker, finne ideer, læringstråder, læringsløyper, filmer, fagtekster. ALT er gratis. Skole-TV gjennoppstod fra de døde. Miraklenes tid var ikke forbi. Jeg skjønner imidlertid at forlagene må ha betalt. Dette er åndsverk, dette er arbeidstimer lagt ned i store satsninger, som gjør at jeg ikke må finne opp kruttet hver gang jeg skal tenne læringslunta. I mange år har lærere hatt våte drømmer om et slags læreverkenes Spotify. Jeg vet ikke hvordan det kan løses, men at det finnes muligheter, hvis det finnes vilje, fortrinnsvis betalingsvilje, - det vet jeg. Dette skal ikke være lønnsomt, men det skal være samfunnsnyttig. Og det skal ikke være avhengig av kommuneøkonomien, hvor vidt elevene har tilgang på oppdatert, relevant og moderne læringsverktøy og læringsressurser.

Leseforståelse, leseforståelse og språkforståelse
Noe av det som har vært utfordrende med hjemmeskolen har definitivt vært språk. Hjemmeskole er ordrikt. Elevene har måttet lese instruksjoner, arbeidsplaner, fagtekster og chatter og ta seg frem i store mengder skriftlig kommunikasjon. Det har vært krevende for dem som har en smal begrepsbank, og for dem som ikke kan avkode tekst skikkelig, ennå. Det gjelder barna med dysleksi, språkvansker, generelle lærevansker, og ikke minst de barna som ikke bare snakker norsk, eller snakker dårlig norsk. I kommunen jeg jobber i, har man over år, neglisjert og svekket tilbudet om særskilt norskopplæring. Gang på gang har det vært utsatt for ostehøvel-besparelser, - lett å skjære ned der hvor det ikke er så mange som protesterer. Disse barna har ikke forstått så mye mer i klasserommet, men det har blitt veldig synlig at de strever. Alle støttehjulene har vært borte i 8 uker. Og her er det ikke bare å sende en epost hjem, eller ta en telefon, heller. For av alle hjemme, er det eleven som er den språkmektige. Da blir det trått med læring og skole-hjem-samarbeid. Vi trenger tolker til å oversette beskjeder hjem og vi trenger lærere med høy kompetanse i norsk som 2.språk, som får utstrakte midler til å utvikle nasjonale systemer for å bære dem inn i norsk språk.

Mellomrom

Og så har vi gått glipp av en del ting. Og for veldig mange barn, så har det vært et gode. For de av oss som har vært bekymret for at denne generasjonen ikke har evnen til å kjede seg, så tror jeg mange barn har fått et crash-kurs i det, over de siste åtte ukene. Kjedsomhet avler kreativitet og lek. Å kjede seg er å bli kjent med seg selv, så sånn sett kan det å ha gått glipp av fotballtreninger, aktiviteter og hasting hit og dit, være bra og karakterbyggende. De introverte barna har fått nyte ro og fred. Det å gjøre langsomme ting er veldig bra for selvforståelse og selvinnsikt. Slow motion og tett i tett - de fleste barn liker det veldig godt. Konklusjonen bør være at noen ting kan barn godt gå glipp av. Jeg ser ikke bort fra at konfliktnivået gikk ned,  og ikke opp, i mange hjem, i denne perioden. Nettopp fordi det ikke var så mye å rekke. Av og til er det slik at mindre er mer, særlig i et informasjonssamfunn. Det har vært fint at ikke alle mellomrom er fylt opp.

Hvorfor hver elev ikke er en øy
Og så er det de tingene barn ikke bør gå glipp av. Og det er å være sammen med andre mennesker fysisk. Når de felles friminuttene ikke er der lengre, så forstår barna at det betyr noe veldig viktig, selv om de alltid har vært glad i friminuttene. Å kommunisere online er veldig, dypt og grunnleggende, forskjellig fra å kommunisere i virkeligheten. Vi blir små, vi blir flate, vi mister mikrokommunikasjonen med gester, humor, blikk og ansiktsuttrykk. Vi blir todimensjonale. Det samme skjer med læringen og klassefellesskapet. Det å kunne prate sammen i klassen, ha klassemøte, å bli lest for, og å oppleve, sammen med mange andre i samme rom - det gjør noe med oss. Det er basalt for hvordan vi har det, og hvordan vi tar det. Og det er det vi alle sammen har følt på i denne perioden. Det er ting som barn ikke bør  vennes til å gå glipp av. Liv og læring er tredimensjonalt og gjøres best i fellesskap.

Så til alle politikerne, som hadde tenkt å slå politisk mynt på det digitale innovasjonsarbeidet, ved å si at her finnes det mulighetsrom for effektivisering. Til de som lefler med sparekniv og hjemmekontor for barn. Drit i det. Det er fattigslig og overhode ikke bærekraftig. Mennesker er ikke lønnsomme. I sin natur. Fra vi trekker vårt første åndedrag, til vi sukker døden, er vi røde tall i kroner- og øreregnskapet. Men vi kan være veldig nyttige og verdiskapende hvis det investeres i vår langsiktige avkastning for samfunnet og fellesskapet.

Som ved et trylleslag ble det bemanningsnorm - og alle elsker det. 
Alle som er tilbake i skolen melder om ro. Ro over skolen, ro i klasserommene, ro til å være tett på. «Det er så rolig her», går igjen hos lærere og pedagoger landet rundt. Hva har skjedd? Vi har fått bemanningsnorm. I praksis. Kohortene med delingstallet 15 for de minste elevene og 20 for de eldste i barneskolen, har bidratt til at vi har oppfylt KrFs utopiske skrivebordsnorm for lærertetthet. Skolen jeg jobber på oppfyller denne bemanningsnormen pre corona, - men har samtidig vist at den er en bløff, - et fikenblad, for å bruke en referanse KrF-ere forstår. Først nå har vi fått den skolehverdagen som politikerne har latet som vi alltid har hatt. Det er selvsagt fryktelig dyrt, se avsnittet overfor. Men kan det være verdt det?

Så hvis vi skal kikke inn i glasskula, - hvilken skole skal vi tilbake til? Eller frem til? Jeg mener vi bør gå frem. Business as usual - er ikke noe godt svar. Hvis vi kan begynne å røkte skolen, som en samfunnskritisk institusjon, ikke en bedriftsøkonomisk lønnsom generator etter mal fra den industrielle revolusjon og Fords bilfabrikker, så er vi langt på vei. Jeg tror vi har lært at det er mulig.

Covid-19 . Lock-down-rapport. Dag 2

I dag er det lørdag, men med liten lørdagsfølelse. Vi befinner oss nå i et land som går for halv maskin, og i full fart forover på noe som kan bli litt av et svalestup. 2020 har ikke brakt mye godt med seg foreløpig. Nesten 3. Verdenskrig, Australia stod i flammer, snøskred og flom, Corona-virus og pandemi. Fristende å spole fast forward til 2021.

Det er en merkelig følelse. Det var en underlig følelse å si takk for i dag og hadet til elevene på torsdag. I uvisse om hvor lenge det er til jeg ser dem igjen, i samlet flokk. Deretter ble vi kastet inn i hjemmeskole på fredag. På listen over ting jeg aldri har gjort, kan jeg nå tilføye mange ting, blant annet å undervise i stillongs. Det gikk i ett bankande kjør, rakk så vidt å smette inn en tannpuss rundt klokka 11.00. Og å stå ute på balkongen en fredags kveld, med slik en øredøvende stillhet i gatene. Ikke et menneske å se. Gresset i Slottsparken er blitt grønt, og det er noe paradoksalt over at landet legges øde, når tælan går, og det egentlig skal gjøres plass til alt som vil opp, ut og fram. Alle har satt livet litt på vent. Tempoet er skrudd ned, men turtallene i skallen tar mange ekstra omdreininger.

Bekymringene kommer og går. Og de rykkes mellom det nære og det fjerne. Påvist smitte i bekjentskapskrets, en far som ikke burde gå på apoteket for å hente ut medisiner, kollegaer som er i risikogruppen, kollegaer som har ektefeller i sydligere strøk, sydligere strøk som ikke har samme helsevesen og statsapparat som Norge, Covid-19-smitte i flyktningleirene i Hellas, - og tilbake igjen til om viruset kan smitte Muskatt og elever som ikke har det så greit hjemme og som nå er overlatt mer til seg sjøl uten avveksling og friminutt fra alt som er trist og vondt. Samt konstant overvåkning av egen organisme. En hver krise har sin egen skala. Og bekymringer har ingen objektiv skala.

Samsara

Det er lenge siden nå, at jeg har fått en melding, og at det fra et navn som kiler litt i mellomgulvet.
Jeg skulle så gjerne ha innledet en samtale. Feis to feis. Sittet oppisite deg. Dét kunne jeg ha tenkt meg. Og jeg har veid alle ordene i det indre øret så mange ganger, men aldri fått til å si noe upretensiøst.
Jeg vet ikke hvem du er engang! Og jeg kjenner ikke deg og du kjenner ikke meg, og allikevel dreide følelsesappartatet rundt i en fei. Og jeg prøver å få det til å handle om deg, og ikke meg.
Jeg vil jo bare si noe bra. Ikke sant! Og sånn akkurat passe romantisk, eller i det minste ha romantiske undertoner, baktanker, for hensiktene mine, de, - de, er romantiske. Tror jeg.
For hvis jeg kunne sagt noe som hadde feid forsvarsrekka di langt faen, så fikk jeg sagt det jeg vil si. Hadde jeg bare et ess i erme, ville jeg rista det løs, slik at det kunne nærme
seg noe. Romantisk.

Determinisme er ikke min -isme. At noe ble som det ble, skulle jeg være fornøyd med det? Ikke dvel, vel jeg dveler litt ved det. Når jeg...har noe å si, og ikke sier noe. Noen ganger når jeg skal si noe blir jeg ganske nervøs. For du er jo der ute, og mener sikkert noe om det. Sitter der med arma i kors, og vet noe om det. At dette er ikke noe for deg. At livet ble ikke sånn. Og kanskje du har møtt ei anna helt vanvittig bra dame, eller kanskje du bare ikke vil møte ei dame i det hele tatt. At kanskje verden fortsatt er to nummer for stor, og du ikke kan drive med sånt. Og jeg aner virkelig ikke om det er pinsett eller dynamitt, som kan åpne opp
Øya dine.

Jeg korrigerer meg sjøl. Om jeg fikk anledning til å tilbringe en time med hvem som helst i verden, fra når som helst i historien, hvem ville jeg ha valgt? Og hvorfor?

Det naturlige svaret er deg, N. Jeg har så lyst finne ut hvor du er og om livet stiller seg annerledes til forslag om fremtidige seksuelle handlinger, eller bare en time på en benk, sammen.

Bøker - 2018

Sapiens - Yuval Noah Harari
Tante Ulrikkes vei - Zeshan Shakar
Klassen - Marte Spurkland
Tung tids tale - Olaug Nilsen
Bli hvis du kan - Helga Flatland
Jeg nekter å tenke - Lotta Elstad

Fri meg

En ung voksen med jobb. Nøye utvalgte venner, og på vei ned - opp igjen. Med øye og ordet på plass. En uferdig sjel som skal slutte å melde pass. En ganske god kokk, bereist og belest, men har fått nok. Trettitre og greit fornøyd med det. Det er nå jeg skal være snill og forstå, at nå gjelder etterpå. Fri meg fra dritten. Nå skal det spas.

Varmeste mai siden 1947

Etter en sprengkald vinter, med metervis med snø hoppet vi galant over våren i år, og gikk rett i høysommer. Mai har vært rekordvarm. Varm sol fra høy himmel ryddet for alle skyer. Ikke en bomullsdott har hengt igjen. Gud bedre hvor trivelig det blir i Norge når afrikanske vinder og vibber stryker over den karrige steinrøysa vår. Vi tar til å kose oss. Vi har ruget over halvlitere, og beduggede glass med hvitvin siden 10. mai. Nå har det plutselig vært personlig atmosfære mellom vilt fremmede. Bevares. Ønsker noen vår hjelp, vårt selskap, eller en nonchalant passiar er alle hjertelig velkomne. Takknemlig å starte en samtale når det er tropevarme. Det gode været har skapt forbauselse, fortvilelse og begeistring. Metrologisk Institutt har ikke sett snurten av lavtrykk på langtidsvarselet i Sør-Norge på lange tider. Bøndene har flettet inn 30 mm nedbør i aftenbønnen, men til ingen nytte. Overhengende skogbrannfare. Ei gnist fra øyekroken til en betatt beiler har vært nok til å sette fyr på tørr lyng og strå. Vi har kunnet koke egg under stråhatten. Med svetteringer og kalde omslag har vi beveget oss vektløse ut mot havet for lindrende nedkjøling. 30 grader i skyggen og 23 i vannet er ikke dagligdags kost på disse breddegrader og særlig ikke i mai. Leif Juster har sine ord i behold. Mot normalt har det vært. Arbeidsmoral forsvant med solgangsbrisen og produktiviteten har oppført seg som fiskesprett i glitrende hav. Kun etter solnedgang har det vært hensiktsmessig å gjøre et ærlig arbeidsslag. Fluktstoler og gjemmekontor. Vimsete og formålsløst i hytt og vær, har vært denne vårens irrgrønne resept mot vinterens deprimerende mumling og dype ettertenksomhet. Sol ute og åpne vinduer. Kastratsangere og redebyggere i alle trekroner. Muskatt har ligget urørlig i skyggen og myst mot vårens sanger, med urovekkende rykk i rompa. For ei tid vi har. Vår eneste bekymring som har gitt grunnlag for spaltemeter er hvor lenge det vil vare. Bruker vi opp varmen mens vi ennå er lenket til kontorpulten, ser det stygt ut for fellesferien. Gislefoss har trøstet og beroliget. I 1947 var det varmt i både juni og juli, og ekstra varmt i august.

Skolepolitisk flyktning - Astrid S

Frihet, tillit og ansvar, het det, da den norske skolen skulle endevendes. Mulig det var behov for forandringer. Men PISA-sjokket gav Høyresiden den muligheten de hadde ventet på. Endelig var det mulig å smi ei krise i skolen, som kunne dokumentere at de hadde hatt rett hele tiden. Tøysepedagogene og sosialdemokratene på venstresida hadde feilet. Norske elever var middelmådige. At Norge er helt midt på treet, hvis det ikke hadde vært for oljen og vårt dertil oppblåste selvbilde, er det ingen som noen gang har snakket om.

I det høyresida fikk makt til å definere krisa, fikk de også makt til å definere den uunngåelige løsningen. Trykksverten på krigstypene i 2001 hadde ikke tørket, før Clemet smidde og Astrid Søgnen ble utnevnt til leder for prosjektet. Det må ha vært en god dag på jobben for Clemet. Det tok bare måneder før forhandlingsmandatet om arbeidstid og tariff var overført fra stat til KS, Kunnskapsløftet var en realitet, og lærerrådene som til da hadde styrt skolepolitikken, var historie. Politikerne leverte målene til skoleeierne, kommunene, - dette skulle de levere på. Rektor skulle rapportere til kommunen. Og lærerne rapportere til rektor. Sterkt influert av en østerriker som har vunnet nobelprisen i økonomi, og blant annet satt som rådgiver for Margret Tatcher i sin tid. De som ikke så skolen som en kunnskapsbedrift og læreren som en effektiv leverandør i dette markedet skulle knuses. Undervisning er et produkt, og hvis ikke produktet holder det det lover, så må det kvalitetssikres og kontrolleres av ansvarlige økonomer, jeg mener rektorer, som er utdannet ved BI. Svake resultater gir ledelsen, og politikerne plikt og rett til å disiplinere læreren.

Kartleggingsprøver, førtester, retester, halvårsprøver, helårsprøver, nasjonale prøver, M-prøver, lesekartlegging (LUS, SOL), ukesluttprøver. For tjue år siden ble seksåringen lovet en smooth overgang med læring gjennom lek. I dag møter de en skole som skal lære dem å lese før høstferien, med lange økter og få pauser, - læringstrykk heter det. Når vi vet at den ene faktoren som har mest betydning for læring er relasjonen mellom elev og lærer, er det underlig å tro at dette bidrar positivt. Hvordan slår dette ut? Ungdata og elevundersøkelser rapporterer om at 1 av 5 føler at de ikke passer inn, opplever angst, prestasjonspress, eller er ensomme. Kristin Halvorsen sa en gang at det viktigste et barn lærer på skolen er hvordan få og beholde en venn. Det er det faen ikke tid til.

Hvis man skal belønne gode resultater, ser det ut til at en må ta ressurser fra dem med svakere resultater, for å belønne de gode. Det måtte bli strekk i laget. En hver lærer må i dag bestemme seg. Skal man være lojal oppover, eller nedover. Det samme må rektor. Der hvor lærerne krummer ryggen er det elevene som lider mest. Der hvor rektor bøyer av er det lærerne som ryker. Utslitt, - sykemeldt, straks en del av reservelaget, som de lærerne som av ulike årsaker ikke jobber i skolen, kalles. I løpet av de åtte årene jeg har jobbet som lærer har jeg selv dratt i nødbremsen to ganger. Den ene gangen måtte jeg søke meg ut. Jeg orket ikke en tøff klasse til høsten, etter fire år med kamp om ressurser, assistenter, hjelp. Jeg tok et års permisjon. Nå er det nok en lærer jeg kjenner som har trykket på panikknappen. Etter en mannsalder i skolen, har han de siste årene slitt. Han er erfaren, så han får ikke hjelp. Når man gir beskjed oppover, får man beskjed om at dette må man løse innenfor eksisterende økonomiske rammer. Om man sier at det er skjært til beinet, - ja så må man bare finne en løsning. Være løsningsorientert. Man møter en vegg av kutt.

Ledelsen går på kurs i tillitsbasert relasjonsledelse. Hvis du må kalle det det, har du allerede tapt. Eller det gir en snedig pekepinn på hva slags ledelse som regjerer. Kommunen jeg jobber i har høy voksentetthet, og lav lærertetthet. Det betyr at vi har en bråte med assistenter, men få utdannede pedagoger å sette inn der skoen trykker. Vi har i årevis latt de aller mest sårbare elevene sitte på grupperom med 50 år gamle damer, med et ufaglært elevsyn, og høyst tvilsomme faglige og didaktiske ferdigheter. Men mange av de er voksne, gode, oppegående medmennesker, nydelige, varme damer, med omsorg, og ønske om å gjøre en god jobb. Vi har ikke tid til å samarbeide med dem, avklare, eller drive opplæring av assistentene. Så det går på halv tolv. Noen ganger lykkes vi, andre ganger ikke. Nå har fem av disse damene fått beskjed om at det ikke er behov for dem på skolen. De følger elevenes vedtak, og når elevene forlater oss, forsvinner de med lavest ansiennitet til et annet sted i kommunen. Vi er alle enige om at vi vil ha høyere lærertetthet enn voksentetthet. I 2012 gråt min kollega fordi hun fikk, med en tekstmelding fra ledelsen, beskjed om at klassens assistent måtte flyttes til min klasse. Der satt vi, to utslitte unge pedagoger, og gråt fordi vi begge så sårt trengte et par ekstra hender i klasserommet. En av oss mistet en voksen, den andre fikk en voksen. Men ingen fikk en ekstra lærer. Dette er et anekdotisk eksempel. Men det finnes antakelig hundrevis av slike eksempler. Rektor har ikke noe valg, han eller hun må finne løsninger innenfor de økonomiske rammene som finnes. Rektor må avgjøre, - hvem overlever å stå aleine? Den gangen vant jeg, med bitter ettersmak. Løsninger innenfor dagens økonomiske rammer koster mer enn byråkratene kan forestille seg. Det er underlig at vi skal ha både verdens billigste og verdens beste skole.

I dag var det portrettintervju med Astrid Søgnen i Morgenbladet. Den utløsende faktoren til at jeg måtte få dette ut i skrift. Igjen. Hun er gallionsfigur og fiendebilde. Selv er jeg skolepolitisk flyktning. Det vil si at jeg er bosatt i Oslo, men jobber i en nabokommune. Jeg håper vinden fra høyre snart snur. Det er alt.

Du ble født blant fjell
Du ble døpt i fjord
Du vokste opp
Du vokste ned
mot en grav
Så vokste du opp
mot en himmel
Og alt det du er
er formet av det

Du er en vind
virvel og bris
Jeg er et vindu
Du slapp inn
Og alt det du er
Jeg er hos deg

Hva skal ut? Sånn egentlig.

Kan de ingenting om å skape seg forhandlingsrom? Det ser ut til at de har tenkt at striden skal stå på ordnivå. Det sitter hauker og gribb rundt om i hver eneste forening og interessegruppe, og kvesser klørne for hva som absolutt IKKE, over deres lik, skal ut. Og så er det altså, etter hva jeg kan se, i praksis, ikke utelatt et eneste emne. Med unntak av jordas indre? Det er flaut. I stedet for å spikke til og la diskusjonene gå på temanivå, ser det ut til at stridens kjerne vil bli tegnsetting. Herregud, så kjedelig! Og for et tap for norsk skole.

Fram

En genistrek, uten at jeg selv var klar over det, å forelske meg i henne. Det var hun som lærte meg at kvinner er læremestere, elskerinner - og aller viktigst at kvinnen når alt kommer til alt er et helt annet og, mer vesentlig, et atskillig mer spennende vesen enn mannen. Dette forstod jeg, selv om jeg i den alderen jeg var i, ikke kunne tydeliggjøre det i tanken.

Menneskene rundt meg var nye. Omgivelsene. Jeg var snart nitten år og ingenting var nå umulig. Likevel ante jeg ikke den gang hvor det ville føre meg. Det startet som et kilende sug i mellomgulvet. Som om jeg seilte ned i en dump. Vi v a l g t e ikke hverandre akkurat. Jeg har mange ganger lurt på hva som skjedde. Hva var beveggrunnene til å beslutte, for de som bestemte slikt, bestyrerinnen, rektor, lærerne, eller skjebnen, - at vi to. Hva var det bakenforliggende for at jeg skulle dele rom med en slags utenomjordisk gudinne. En Kleopatra. For jeg kan umulig tenke meg at vi var en opplagt match. Ikke akkurat. Heller et tilfelle av å være de to siste brevene i bunken. Så skulle det bli oss.

 Allikevel. Ikke.

I det forakten myknet var det allerede for sent. Gravitasjonen eller magnetismen eller en annen naturlov gjorde det etterhvert helt umulig å ikke bli dratt mot henne. Hun var uimotståelig. Og farlig. Etterhvert skulle hun farge det blonde håret svart, og på den måten avkle seg selv som det fatale kvinnemenneske hun var. Hun dro i meg slik at jeg nesten måtte sette sjøbein. Det ble et merkeår. Noe svingte på sin egen akse og åpnet seg, gav meg et glimt av himmelriket.

Gradvis ble vi kjent. Hun var en sånn, som det skulle komme flere av, som tok meg i hånda og jeg hang på som et slips i vinden. Hun nappet meg med seg. Jeg blafret mens jeg lo. Ingen vits å protestere når jeg var så glad for å miste bakkekontakten. Når du er såpass tungt loddet som jeg er, blir du takknemlig for alle som kan få deg til å sveve. Hun insisterte. Jeg var henrykt.

Det vakreste ved alt dette var at jeg aldri var utstudert. Jeg visste ikke bedre, stakkars. Man har ikke anledning til å være utstudert når man er novise. Seksuell oppvåkning, intellektuell oppvåkning. Jeg stod jo opp fra de uopplyste. Her var det ei som kunne snakke om kapitalismens jerngrep, amerikanernes imperialisme, max havelaar og ikke så mye litteratur. Som var overraskende, siden hun tilsynelatende visste alt. Verden var jo SÅ stor. Og jeg visste nesten ingenting. Vi stakk av fra resten. Å kunne sitte alene med henne over en kopp kaffe, - . . . Jeg drakk te. Hun ertet meg over at jeg ikke likte kaffe. Det var selvfølgelig før hun hadde lært meg å drikke kaffe. Jeg trengte selvfølgelig ikke å øve. Hun kunne bedt meg drikke gift, og jeg ville bare bedt om en sukkerbit.

Det var noe utilnærmelig over hele situasjonen. Jeg visste så godt med meg selv. Men kunne ikke vite om henne. Hun var som en purung Brigitte Bardot. Samme lille nesen. Samme tunge øyesminke. Samme sexappealen. Hun var der. Så kokett. Så liten. Så farlig. Eimen av parfymen i kløften mellom jordklodens mest opphissende hvelvinger. Det gjorde meg helt nummen. Alt vett forduftet hver gang. Hore og Madonna. Gudinne, fristerinne. Jomfru i nød. Den sikre død.

Et underlig ritual som jeg etterhvert elsket fordi jeg fikk ligge i fanget hennes var at hun nappet øyenbrynene mine. Før det hadde jeg sikkert sånne buskete naturlige, som tjue år etter er helt på merket. Det var lenge den mest intime situasjonen jeg klarte å skape, uten å avsløre mine hensikter. Inntil vi en kveld, like før endetiden, lå sammen. Stemningen var apokalyptisk. Jeg hadde ant det lenge, men var allikevel helt uforberedt. Hvordan skal du forberede deg på noe sånt? Jeg steg mot en himmel, jeg sank i en brønn.

Selv om hun ikke elsket kvinner, så likte hun meg. Det var godt nok. Var det nok? Det føltes i hvert fall godt. Det skulle vise seg å være godt, men milevis fra nok. Hjertet ble liksom ikke knust. Slik man kaster en tallerken i bakken, og skårene spretter. Nei, mitt hjerte ble betydelig mye mer malt i stykker. Knuget.

Det var en forhekset fase av livet. Så er det så rart da, at de erfaringene har blitt som et depot til resten av turen, en potensiell krise. Som polfarere gjorde i gamle dager. Hvordan kan jeg noen gang glemme en slik genial tid.